Tillit

Tillit

Å ha stor tillit til Herren, er vel begrunnet. At andre har tillit til oss, må jo også være vel begrunnet, om det skal være noe mening i det.

Å kreve tillit av andre, er helt meningsløst. Ja, det er en fallitterklæring. Tvert imot må vi selv ved vårt eksemplariske liv, og ved vår inderlig gode tjeneste forårsake at andre får tillit til oss.

I særdeleshet virker det tillitsvekkende at vi alltid er gode, milde, overbærende, langmodige, og at det tydelig er merkbart at vi alltid har håp og tro for deres frelse og fremgang, selv om det ikke ser så bra ut.

Alle mennesker er vant til å få mest «på pukkelen», fra barnsben av og inntil alderdommen, ja til å møte hardhet, kritikk og motsigelse på alle sine veier.

Just derfor virker det motsatte dragende, velgjørende og tillitsvekkende.

Hvor klokt da å legge all vinn på å tilegne seg disse herlige egenskaper.

«Forut for at en oppnår herredømme (blir leder), går Herrens frykt, men hardhet og overmot er å bortkaste herredømmet.» Sirak 10, 24. Det vil også si: å miste tilliten som leder.