Minneskrift: Gilbu William

William Gilbu

Vi er overmåte takknemlige for den tid vi fikk ha br. Gilbu iblant oss. Han var en usedvanlig innsiktsfull og dyktig mann. Han hadde kjempekrefter både åndelig og legemlig og arbeidet utrettelig til gagn og glede for mange.

Helt fra begynnelsen da vi begynte å bygge Brunstad, var han den drivende kraft. Han var en meget dyktig ingeniør samtidig som han var en ydmyk og god bror. Det var fred omkring ham, og der visdommen kommer frem, blir det til glede.

Vi fikk kjøpt 126 mål til stevnested på Brunstad i Stokke. På området er det i dag mange bygninger, og det er underlig å se hvor visdomsfullt de er plassert, uten å vite på forhånd hvor mange det ville bli. Det første lokalet rommet ca. 2 000 personer. Dette ble snart for lite, men det skulle da tro til å bygge et nytt lokale i tilknytning til det gamle med et praktisk mellombygg, garderobe og toaletter. Det nye rommer ca. 5 000 personer. Br. Gilbu var også her den drivende kraft sammen med flere dyktige brødre, og de mange millioner som skulle til, kom inn i takt med byggingen, så alt kunne betales kontant.

Brunstad har vært kjent for å være et tørt område, og det hendte at de fra gårdene i nærheten måtte kjøre vann langveis fra. Br. Gilbu tok en runde med et spett og sa i Jesu navn at her borrer vi. Og der strømmet vannet opp i rikelige mengder, ca. seks tusen liter i timen med 1. kl. vann, så brønnene i nærheten også kunne fylles. Nå er vi tilsluttet vannledningen i Stokke med fint Farrisvann, så vi har tilskudd med vann i så store mengder vi ønsker.

Gilbu var kjent som en meget dyktig skolemann. Han drev privat realskole om form., maskinistskole om etterm. og aftenskole om kvelden. Utenom dette var han ivrig med på møter, stevner og sammenkomster.

Gilbu var rektor ved Sandar yrkesskole i 20 år. I avisen stod det: «Under Gilbus ledelse ble Sandar yrkesskole utbygget og i 1957 hadde man fått en av landets mest moderne yrkesskoler.» Da han sluttet som pensjonist, kom skolefolk fra hele Vestfold for å hylde ham. En av bestyrerne sa bl. a. at Gilbu hadde vært dynamikken selv og at han hadde satt makt i å få høyverdige mennesker av sine elever. Ved en leilighet regnet Gilbu ut at han hadde hatt ti tusen elever, og fikk flere etter hvert.

Som ung mann var Gilbu på Syd-Georgia hvor de drev hvalfangst. Dagen før han skulle ombord i en hvalbåt, fikk han i et syn se båten gikk under i en bråttsjø. Han hadde tidligere sett en ulykke som slo til, så han advarte folkene og nektet å gå ombord. Båten gikk under og alle omkom. Han var da ufrelst, men Gud hadde en plan med hans liv.

Gilbu talte Guds ord så levende og interessant. Var det tavle og kritt i nærheten, så tegnet han ut fra Bibelen til glede for barn, unge og eldre. Det er i dag en herlig menighet i Sandefjord med en stor og aktiv ungdomsskare.

Gilbu besøkte også venneflokker i Europa, USA og Canada til glede og velsignelse. Han hadde ekstra omsorg for vennene i Hamburg. Derfra kom det også en stor krans.

Gilbu og hustru Andrea var uadskillelige i livet og bare noen måneder skilte dem fra hverandre i døden. Han ble 78 år og hun nærme 69. De var et velsignet forbillede i sitt ekteskap ved kjærlighet og troskap, ved gjestfrihet og offersinn. Fru Gilbu var også en drivende kraft på så mange måter innenfor sitt område, og da særlig med å organisere kjøkkentjenesten på Brunstad. Hun var god og innsiktsfull.

Den samme sykdom brøt dem begge ned, men de var tapre og tålmodige og gikk i hvile og fred inn i de himmelske boliger. De var glade i håpet, tålmodige i trengselen og vedholdende i bønnen. Rom. 12, 12.

Begravelsene til begge, fru Gilbu i februar og Gilbu i sept. ble store begivenheter med samling av den store fam. og flere hundre venner fra inn- og utland.

I kapellet hvor Gilbus båre stod, talte undertegnede ut fra 1. Kor. 15, 52—58 og 16, 13—14. Dette passet ekstra godt på Gilbu. Han var årvåken, sto fast i troen, var mandig og sterk, og han lot alt skje i kjærlighet. Han var fast, urokkelig, alltid rik i Herrens gjerning og hans arbeide har ikke vært unyttig i Herren.

Gilbu hadde en levende tro på seier over synd og derfor var dødens brodd som er synden, fjernet. Han skuet ikke inn i dødens mørke, men skuet inn i lyset, livet og herligheten. Jeg sa til ham noen dager før han gikk bort: Er det noe som er sikkert, Gilbu, så er det at vi skal møtes igjen i de himmelske boliger. Ja, det er sikkert, sa han, og strålte av glede.

Et sant og gledelig håp er det at vi skal møtes igjen sammen med Kristus og de hellige i den fullkomne visdom og glede med uforgjengelige og herliggjorte legemer.

Kapellet var overfylt til br. Gilbus begravelse. Det var ordnet med høyttalere, så også de flere hundre utenfor kunne høre i mildt og godt solskinnsvær. Det gjorde stor virkning, og særlig på utenforstående, da den store skare med kraft begynte å synge: «Kom la oss synge om livet der, som uforgjengelig hos Herren er . . .» På galleriet oppe ved orgelet stod det tettpakket med unge som sang.

Ved graven talte br. Sigurd Bratlie alvorlig og vekkende til den store forsamling ut fra 2. Kor. 4, 16 om det store og hellige ved at vi kan fornyes innvortes midt idet at vårt utvortes menneske går til grunne. Gud sørger for at nedbrytelsen av legemet og oppbyggelsen av det innvendige menneske blir avbalansert, så utgangen kan bli til Guds ære.

De som har med kirkegården å gjøre, sa at det var den største begravelse som hadde vært i Sandefjord. Gilbu var høyt elsket og æret.

Minnefesten ble holdt i det nye lokalet på Brunstad. Flere hundre stoler i midtpartiet ble satt tilside, så det kunne dekkes border til ca. syv hundre personer, og alt var fullsatt. De mange unge som stelte istand festen, gikk inn for oppgaven med stor glede. På festen ble det talt svært mye godt om Gilbu av familie og venner.

De rike og gode minner vi har etter våre kjære venner, William og Andrea Gilbu vil leve i velsignelse iblant oss. De fikk mye ut av sin livstid av verdi for evigheten.