Minneskrift: Gilbu William

Vår dyrebare bror

William Gilbu

fikk hjemlov 5. sept. etter flere måneders hardt sykeleie, og ble begravet lørdag den 12. under stor deltagelse fra flere land.

Han og hans hustru kom iblant oss som forlovet. De ble til uvurderlig velsignelse for menigheten. Som mennesker var de særlig utrustet på så mange måter. De gav seg først til Herren og så til oss ved Guds vilje, som skrevet står. 2. Kor. 8, 5. De bodde i Sandefjord, og det var ikke så mange venner der den tid. Gilbus hjem ble da et samlingssted, og vi kan si: menighetens gjestgiveri. Siden fikk de et lite lokale, og Gilbu ble også midtpunktet i å stabilisere menigheten i de lærdommer som hører til gudsfrykt. I hans tid har det vært en veldig utvikling der.

Siden fikk menigheten kjøpt en eiendom med større lokale og en stor tomt. Det lokalet måtte snart utvides, og snart igjen utvides, og noe av det siste han gjorde under sin sykdom, var å skaffe byggetillatelse til et større lokale, som de har påbegynt. Hvordan arbeidet gikk fremover, fikk han se fotografier av mens han lå på sykesengen. Han kunne glede seg over at det uten strid gikk videre i menigheten, grunnfestet i de dyrebare sannheter som de selv hadde opplevet til en herlig frelse fra synden.

«Men er Kristus i eder, da er vel legemet dødt på grunn av synd, men ånden er liv på grunn av rettferdighet.» Dette skriftsted ble synlig åpenbart på broder Gilbu. Han lå jo tilsengs og var meget avmagret, men ved hjelp av sin datter og svigersønn kom han seg til nyttårsstevnet, og også opp på talerstolen. Alle kunne se at hans legeme var døende, men etter at han hadde begynt å tale, ble han ved den Hellige Ånd styrket så han behøvde ikke å sitte, men sto og talte Guds ord med stor kraft til en stor forsamling. Ånden var liv på grunn av rettferdighet. Og jeg tror ingen glemmer det synet og den kraft han talte i. Det var en stor glede at det var så mange unge tilstede som kunne oppleve det. Der fikk de et bevis for hva gudsfrykt betyr. Også på påskestevnet kom han, hjulpet frem enda mer avkreftet, men med et innholdsrikt budskap. Også resten av hans sykeleie var en lærerik opplevelse for alle oss som fikk besøke ham. Han var levende interessert i menigheten og sin egen fornyelse av sitt innvortes menneske. 2. Kor. 4, 16.

Gilbu og hans hustru var i sannhet ett. Og det var i sannhet oppbyggende å se og høre dem. Stort sett kan en også si at de alltid var sammen i den store innsats de gjorde, både åndelig og i det timelige. Også i sykdommen var de ett. Det var akkurat som at Gud som hadde sammenføyet dem, også tok dem samtidig hjem. Hun ble syk en tid før, og da han også ble syk fikk de en tid på sykehuset sammen i samme værelse.

Etter sykehusoppholdet fikk de være en tid sammen hjemme. En kveld de hadde sagt god natt, våknet hun ikke mer. Alt var så fredfullt og godt. Han fikk leve noen måneder til, før Gud tok også ham hjem. Deres arbeidsdag hadde vært lang og intens og kolossal fruktbar.

Lovet være Gud for den gave han gav til menigheten ved dem!