Arbeid på deres frelse med frykt og beven

Arbeid på eders frelse med frykt og beven

Å bli formant til å arbeide på sin frelse, og det med frykt og beven, høres ikke evangelisk ut. Derfor hører man heller ikke vanlige predikanter taler eller formaner slik. Det kommer av at de ikke kjenner Gud og heller ikke nåden i Kristus Jesus, og de forstår heller ikke syndens følger.

«Våkn opp for alvor og synd ikke! for somme har ikke kjennskap til Gud, til skam for eder sier jeg det.» 1. Kor. 15, 34. «Den som gjør synd, er av djevelen.» Her ser vi at de som gjør synd, kjenner ikke Gud, og de vet heller ikke at de er av djevelen. «Dertil er Guds Sønn åpenbaret at han skal gjøre ende på djevelens gjerninger.» 1. Joh. 3, 4—10. Vi ser at de som fortsetter å synde, kjenner ikke nåden i Kristus Jesus. Hadde de kjent den, hadde de blitt frigjort fra synden. Det er det som er evangeliet, at vi blir frigjort fra synden. At vi kan arbeide på vår frelse, kommer av at vi er under nåden. «For Gud er den som virker i eder både å ville og virke til hans velbehag.» Så lenge Gud virker, er vi under nåden. Da har vi mulighet til å ville og å utrette. Da kan vi arbeide i den nåde vi står i.

Men så får vi den formaning: «Gjør alt uten knurr og tvil.» Det er merkelig at vi skulle trenge en slik formaning når Gud virker. Det kommer av at Guds virkninger går imot vår fornuft og våre lyster og begjæringer. Da spørs det om en er kommet til troen. Du kan ikke tro på Gud og samtidig elske dine lyster. Da kjenner du ikke Gud og heller ikke Sønnen, som er åpenbart for å bortta våre synder. I den nåde vi står i, kan vi altså gjøre alt det Gud virker i oss, uten knurr og tvil. Da blir vi «ustraffelige og rene, Guds ulastelige barn midt iblant en vanartet og vrang slekt, iblant hvilken I viser eder som lys i verden.»

Denne frelse var noe av det første Peter formante til på pinsedagen: «La eder frelse fra denne vanartede slekt!» Altså «ustraffelige og rene, Guds ulastelige barn midt iblant en vanartet og vrang slekt.» Denne nåde kom altså over dem på pinsedagen, og fremdeles står alle de i den nåden som vandrer i Ånden og ikke i kjødet. Men å lyde og å arbeide på vår frelse er ikke tatt bort ved nåden, men det er nettopp gjort mulig ved nåden i Jesus Kristus. Tenk etter hvor mange tusener som har opplevd forsoningen i Jesus Kristus og blitt døpt med den Hellige Ånd, og så har mottatt all denne nåde forgjeves. 1. Kor. 15, 10. 2. Kor. 6, 1. De er blitt ført vill av den nåde som er forfalsket — nåden uten sannheten. Joh. 1, 14—17. Jud. 3, 4. Og Judas minner oss om Israel som gikk ut av Egypten, og om englene som ikke tok vare på sin høye stand, og om Sodoma og Gomorra. De foraktet den nåde som var over dem.

Disse tusener er ikke blitt Guds ulastelige barn. De viser seg ikke som lys i verden. De har ikke lært å kjenne Guds nåde i sannhet. Kol. 1, 6. De som lærer den sanne nåde å kjenne til lydighet og arbeid, opplever det slik som Paulus skriver: «For kom døden til å herske ved den ene på grunn av den enes fall, så skal meget mere de som får nådens og rettferdighets-gavens overvettes rikdom, leve og herske ved den ene, Jesus Kristus.» Rom. 5, 17.