Stevnereferat: Nyttår 1980/81

Nyttårsstevnet

Igjen ga Gud oss nåde og anledning til å komme sammen til stevne, en stor venneskare fra mange forskjellige land, ja, også fra ulike verdensdeler. Bl a. var venner kommet fra Amerika, Tyrkia og Israel. Måtte stevnet, hvis vesentligste innhold vi her skal gjengi, bære rike frukter i den enkeltes og i menighetens liv på ethvert sted.

Guds evangelium.

Paulus var utkåret til å forkynne Guds evangelium om hans Sønn, som etter kjødet er kommet av Davids ætt . . . . Rom. 1, 1—4. Alle de som ikke tror at Jesus er kommet i et kjød maken til vårt, har derfor egentlig intet evangelium. Og det er vår plikt å sette lyset i staken, slik at alle oppriktige kan komme ut av villfarelsen og få evangeliet i eie.

Jesus hadde et kjød som vårt og ble fristet i likhet med oss. Men hans ånd ble aldri besmittet av kjødet. Han levde fullkomment ubesmittet av Davidskjødet, og døden fikk ikke makt over ham. Han ga avkall på å være Gud lik og ble født inn i menneskeslekten. Han måtte vandre i tro. «I bokrullen er det skrevet om meg.» Hebr. 10, 7. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv, så han ble lydig inntil døden, ja korsets død. Fil. 2.

Ved Jesu lydighet og troskap mot Faderens vilje fullbrakte han frelsesverket og gjorde det mulig for oss å vokse til likhet med ham selv. «For derved at han selv har lidt og har vært fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet.» Hebr. 2, 18. I 1. Pet. 3, 18 står det om ham at han «led én gang for synder, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss frem til Gud, han som led døden i kjødet, men ble levendegjort i ånden.»

Ja, måtte vi forstå evangeliet! Må vi få sans for å lide døden i kjødet og bli levendegjort i ånden! Det er likegyldig hva vi blir utsatt for. F. eks. urettferdig behandling og omtale. Nå gjelder det å forstå å lide døden i kjødet, holde seg ren fra påvirkningene fra kjødet, slik at ens kjærlighet til den som gjorde urett, ikke blir mindre etter den urett han gjorde. Vår kjærlighets kilde skal være i Kristus. Blir vi smittet av kjødet, slik at vår kjærlighet kjølner, da har vi jo ingen makt til å hjelpe vedkommende.

Hvor viktig dette er f. eks. for forstandere og alle andre som tjener i menigheten og for foreldre! Skal vi ha makt til å hjelpe andre til å komme bort fra den urett de befinner seg i, må vi ha sans for å lide, som rettferdig lide for urettferdige, som ubesmittet av kjødet lide for de besmittede. Vi må forstå å anvende sannhetens ord på oss selv. Og den ånd som Jesus ofret seg i, skal veilede oss til hele sannheten og gi oss kraft til å ofre oss og leve ubesmittet av det som bor i vårt kjød.

Frelsen i legemet.

Det er som lem på Kristi legeme at vi får del i frelsen i hans legeme, forvandling til guddommelig natur. Ved syndenes forlatelse kommer vi «nær til ved Kristi blod», likesom også Israels folk etter utfrielsen fra Egypten kom nær til det lovede land. Men frelsen i legemet er evangeliets egentlige innhold, likesom det var frelsen i landet som var israelsfolkets egentlige kall.

Israels folk hadde mange opplevelser i ørkenen, de opplevde også seier over fiender. De kom også nær til det lovede land. De var blitt frelst fra Egypten, de opplevde frelse i ørkenen, men da de skulle gå inn i «frelsen i landet», steilet de i vantro og måtte ut i ørkenen igjen.

Likesom Israel hadde sin mangeårige ørkenvandring, kan man være en ørkenvandrer midt i menigheten. Det er fordi en sparer noe av seg selv, en har ikke ofret alt. Vårt kall er ikke å være ørkenvandrere, men få del i frelsen i Kristi legeme, slik at vårt legeme blir et rettferdighets våpen i Guds hånd. Kristi død skal virke i oss, slik at Kristi liv blir åpenbart ved vårt legeme. Da gir Gud visdom til å løse vanskeligheter. Når en mangler visdom i de forhold en er satt i, er det bare på grunn av mangel på å finne sitt eget selvliv. En er opptatt med hva de andre gjør og ikke gjør, i stedet for å gå inn i Kristi død og få visdom.

Ikke alle som er helliget ved Jesu blod går inn i helligdommen. De som går inn i helligdommen, lider med ham, er korsfestet med ham, dør med ham. Den som f. eks. er bitter, har ikke frimodighet til å gå inn i helligdommen. For det blod som utgydes i deres liv som går inn i helligdommen, det roper ikke om hevn, men om forsoning, om tilgivelse. Slike er i stand til å føre andre til Gud. Disse har del i frelsen i Kristi legeme og får visdom til å løse floker.

Tilgi.

Den vanlige oppfatning av evangeliet er at det består i syndenes forlatelse. Men evangeliet består meget mere deri at vi, etter at vi er blitt forlikt med Gud, forvandles til hans likhet, så også vi blir i stand til å tilgi alle og enhver. Gud lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige. Evangeliet er altså at vi kan forvandles til å bli slik, til å gjøre slik! Til å være god mot de utakknemlige og onde. Luk. 6, 35. Guds storhet kommer mektig til syne derved at han forbarmer seg over syndere.

«Døm ikke!» lyder Guds bud til oss. Ved å dømme erklærer man de andre skyldige. Det er tilgivelsens rake motsetning. Og dommen skal på hin dag være ubarmhjertig mot den som ikke har gjort barmhjertighet. Og dersom vi ikke forlater menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke Faderen forlate våre overtredelser. Kan det bli alvorligere?

La oss frikjenne vår neste. «Gi, så skal eder gis! et godt, stoppet, rystet, overfylt mål skal gis eder i fanget.» Luk. 6, 38. — Ja, la oss gi! Gi tilgivelse! Gi barmhjertighet! På løpende bånd. Da kommer velsignelsen over vårt eget hode. Og å tilgi er å glemme. La oss også praktisere dette i familielivet. Tilgi og glemme. Ikke lete etter skyldnere.

Vekter! Hvor langt er det på natten?

Ja, dette spørsmål fra Es. 21, 11 er det høyaktuelt å stille nå ved inngangen av 1981. Vi må være klar over at vi i det nye år går inn i et større nattmørke enn det som var i tidligere år. Ondskapens åndehær herjer i tidens mørke. Nattmørket omgir oss alle vegne. Men det er ikke dette vi skal gå inn i eller la komme over oss. Vi ser hen til soloppgangen, til morgenen. Og det nye år som nå ligger foran oss, er som en ny bok med mange uskrevne, rene blad. I denne bok skal vi «skrive» i troens Ånd. Ved å vandre i Ånden fullbyrdes ikke kjødets begjæringer, og vi blir til stor velsignelse. Vi skal ikke la oss besmitte av den ånd som råder i verden omkring oss, heller ikke av den villfarelse som råder i den religiøse verden, men stå trofast og speide fremover, leve i forventningens ånd.

Guds hjord må voktes i denne vanskelige tid. Vi må våke over våre medvandrere på pilgrimsveien. Menigheten er det dyrebareste på jorden. Den står omtalt i det Nye Testamente med de herligste ord og uttrykk. Vi må vekke hverandre til samfunn og enhet som aldri før. «Ta eder av hverandre», formanes vi til. Rom. 15, 7. Det må føres én tale blant oss. Vi må være som én munn, tale i den ene Ånd, den Ånd som er tilstede i Kristi legeme.

La oss løfte våre øyne og se hvilken herlighet vi er omgitt av i menigheten. Og løfte våre hoder i forventning av Herrens snare komme. La oss benytte anledningene til frelse. Anledningene kommer og går så fort. Det er tallrike, verdifulle anledninger. Når f. eks. noe krysser våre meninger, da har vi en verdifull anledning til å vokse i Kristi dyder. I slike forhold vil Ånden veilede oss så vi finner «Esaus skjulesteder» (Jer. 49, 10), vårt skjulte selvliv i alle dets avskygninger, og gi oss kraft til å gi det hen i døden.

Det bringer stor velsignelse over ens eget liv å underordne seg de brødre som Gud har satt til å bære ansvar for menigheten. I ørkenen gjorde Israel oppstand mot sine ledere. Dette må vi ta lærdom av, så vi arbeider for enhet og gjensidig underordnelse. Det må ikke finnes det minste knurr, den minste oppsetsighet. Vi må være som én munn og ikke som hundreder av munner som prater om løst og fast.

Ta imot Ordet.

I Jak. 1, 21 formanes vi til å avlegge all urenhet og ondskap og ta med saktmodighet imot det ord som er innplantet i oss og som er mektig til å frelse våre sjeler. Hvis man etter dager og år i menigheten er like menneskelig som før, like urolig, uten troens hvile, da kan man slå fast at det ord en har hørt, ikke er blitt tatt imot. En kan kanskje bestemme seg på stevne etter stevne for et åndelig gjennombrudd, men når en kommer hjem, er alvoret som blåst bort. Jesus sa: «Dersom I blir i mitt ord . . .» Ja, det er dette «dersom» det gjelder å ta alvorlig. Da vil sannheten frigjøre oss og gjøre oss til åndelige personer.

Den rike yngling var et prektig menneske, men han steilet overfor det absolutte i Jesu ord. Guds ord fordrer absolutt overgivelse og absolutt hengivelse til Faderens vilje.

Kaste sin krone ned.

I Åp. 4, 9—10 leser vi om de fire og tyve eldste at de kaster sine kroner ned for ham som sitter på tronen. I Filippenserbrevet kaller Paulus brødrene for «min glede og min krans (krone)». Det er meget viktig for enhver som arbeider i menigheten at vi ikke tviholder på vår «krone», men forstår å kaste den ned for Faderens trone. Andre vokser til og kommer til å bety noe for de sjeler som vi har vunnet og arbeidet med, f. eks. Da gjelder det å fornedre seg og «kaste sin krone ned».

Hate synden.

«Brente ikke vårt hjerte i oss da han talte til oss på veien og opplot skriftene for oss?» sa de to Emmausvandrerne til hverandre. Like før hadde Jesus sagt til dem: «I dårer og senhjertede til å tro.» Disse to disipler ga altså denne dommen medhold og fordi de hadde det slik, de hatet altså den dårskap som de fant hos seg selv, brente også deres hjerter i dem når Jesus opplot skriftene. En sann disippel har det slik at det som avdekkes av ufullkommenhet og mørke i ham, det er alltid noe han hater. Han er alltid ett med det Guds ord som blir talt. Han fornedrer seg selv, og nettopp dette er Gud velbehagelig. Da virker Gud i ham og dyktiggjør ham til all god gjerning.

Abraham måtte gå dødens vei for å oppnå løftet. Alt menneskelig håp var ute, men Abraham ble ikke svak i troens og Gud alene fikk æren. Dette er et meget viktig punkt. Når en ikke har seier over synd, da kommer det derav at en har tillit til egen kraft. Guds kraft fullendes i skrøpelighet. Mange blir begeistret for budskapet, men så går det ikke alltid så lett som en hadde tenkt det. En lider nederlag på nederlag og synes en blir verre og verre. Under dette lærer vi vår egen dårlighet å kjenne, og så modnes hatet til synden frem. Og gjennom alt må vi holde fast på løftet om å få del i guddommelig natur.

Alle mennesker må jo fornekte seg i noen grad. Men noe helt annet er det å bli korsfestet med Kristus og få en hevnens dag i sitt hjerte over all synd. Es. 63.

2. Kor. 5, 15: «. . . idet vi har oppgjort dette med oss selv at en er død for alle, derfor er de alle død.» Denne død som fant sted i Jesu legeme, tilregnes oss, men ikke uten at vi har det samme hat til synd. Når dette guddommelige hat kommer inn i vårt liv, da blir det fremgang på helliggjørelsens vei. Da er det, når noe kommer på, oppgjort på forhånd at vi hater det som bor i vårt kjød. Og det er ikke mangel på anledninger. Når dette hat er tilstede, da blir det ikke bare snakk om å fornekte seg litt, tåle litt osv., nei, da blir selvlivet bragt i døden, og Kristi liv kommer til syne.

Ved dette guddommelige hat til synd blir en i stand til å tjene i Åndens nye vesen. Rom. 7, 6. Løst fra loven er en først fra det øyeblikk en hater synd og selvliv. Da er det slutt med å streve for å holde fasaden i orden. Nå kan Ånden lede oss til våre fiender i vår menneskenatur. Og det er herlig å bli gjort oppmerksom på det i ens liv som en hater. Nå kan vi gjøre som det står i Rom. 8, 13: døde legemets gjerninger ved Ånden. Ånden opplyser oss. Ånden gir oss kraft. Men vi må selv skride til handling. Nå kan vårt legemes tempel bli et bedehus, hvor fred og hvile råder. Det oppstår et skjult liv med Kristus i Gud. La oss ikke bli liggende etter her, for et løfte om å komme inn til hans hvile er ennu forhånden.

I 1. Mos. 27, 41 leser vi at Esau hatet Jakob og ville slå ham ihjel. Det var jo forat Jakob hadde bedratt ham. Og slik må vi ha det overfor synd, for all synd er bedrag. Å bli fornærmet, f. eks. Det er et stort bedrag. Eller hva vinner vi ved å være fornærmet? Nei, det er bedrag. Dette må fylle oss med hat til fornærmelse. Og slik med all synd.

Da David hadde falt i skammelig synd, måtte Gud sende en profet for å opplyse ham: Du er mannen! Det er velsignet å få denne hjelp fra himmelen i livets forhold: Du er mannen!

Kjærlighet til sannhet.

Alle mennesker er av naturen løgnere. Vi må erkjenne at i vårt kjød bor intet godt og komme i nød for å få sannheten i eie, få del i den sannhet som blir i oss og med oss til evig tid. Jesus advarte sine disipler mot hykleri, Luk. 12, 1. Det var ikke påvirkningen fra den ugudelige verden som var den største fare for disiplene, men fariseernes surdeig, hykleri. Alt vi gjør og synger og ber må være sant og ekte. En kan overgå hverandre i vakre taler om alle Kristi dyder. Men spørsmålet er om vi er i sannheten. Vi må kjenne at vi er i den, og alt vi sier og gjør må være sant. En kan tale om å ofre og gi. Men er det sant for oss? En kan tale veldig om rettferdighet, men tar det kanskje ikke så nøye selv. En bruker kanskje enkle, tekkelige klær til møter og sammenkomster i menigheten og kler seg forfengelig ved andre anledninger. — Vi må forstå at djevelen gjør hva han kan for å gjøre menigheten til en religiøs forsamling, hvor overfladiskhet og hykleri får makt.

Menigheten i Efesus var en gudfryktig forsamling. Likevel fikk de denne formaning: Avlegg løgnen og tal sannhet. Vi trenger å akte vel på denne formaning, for det er nok mye skrømt og overfladiskhet å avlegge. Vår redning ligger i å elske sannhet. Vi leser i 2. Tess. 2 om slike som farer vill fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst.

Bygge Kristi legeme.

Det viser seg at det vanskeligste er å bygge Kristi legeme. Vi er kalt til å være «ett nytt menneske». Det vanskeligste er å komme til å bli ett. Det var jo særlig dette som lå Jesus på hjertet i den såkalte yppersteprestelige bønn.

I 1. Joh. 1, 7 står at dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre. Da er det altså ikke noe vanskelig med samfunnet. Når vi vandrer i lyset, da vil dette skinne klarere og klarere og vi vil stadig finne den annen lov i lemmene, samtidig som Jesu blod renser oss fra all synd. Først gjelder det jo å få en god samvittighet, slik at intet tynger den mer. Men dette er ikke endemålet. Vår evne til å skille mellom godt og ondt må utvikles.

Når det er misnøye i menigheten over ett eller annet, blir det lett baktalelse. La oss si at flere av vennene lider under manglende visdom fra forstanderens side. I stedet for å gå til forstanderen og snakke med ham, begynner de å baktale. Forstanderen på sin side merker kanskje at han blir baktalt og holder deretter noen mektige taler om baktalelse. — Det er fryktelig galt av vennene å baktale. Hvorfor går de ikke til rette vedkommende med saken? Men det er også totalt forkjært av forstanderen å tordne mot dem som baktaler ham. Han bør være ydmyk, kaste sin krone ned og ydmykelig lytte til hva som blir sagt om ham. Og vennene skal ikke ha følelsen av at de kommer til en dommer når de kommer til forstanderen med et eller annet. Vennene bør kjenne seg frie til å snakke med forstanderen om forholdene, f. eks. om hans egen tjeneste, og forstanderen bør være takknemlig for at han får høre det.

På den annen side er det klart at forstanderen gjerne vet om mange ting som de andre ikke har kjennskap til og derfor i enkelte tilfelle kan handle på en måte som mange ikke forstår.

Den annen lov i lemmene gjør seg gjeldende for oss alle. Derfor er det en stor fordel for oss at vi blir gjort oppmerksom på dette og hint. Holde tordentaler på møtet er lettvint nok. Den personlige hyrdetjeneste koster mer og virker ofte mer.

Gudsfrykt.

I Es. 29, 13 finner vi dette ord: «og deres frykt for meg er et menneskebud som de har lært.» Så lenge ens gudsfrykt ikke er dypere og sannere enn dette, blir det ingen vekst og fremgang.

Det hender f. eks. at kjente predikanter blir åpenbart som slike som har levd i hor i årevis. Hva slags gudsfrykt er det? Det eneste slike tenker på er: bare andre ikke får vite det!

Når det f. eks. ikke er godt i familielivet, i forholdet mellom mann og hustru, da er tanken hos slike hvis gudsfrykt bare er et menneskebud som de har lært, at hovedsaken er at ingen får vite det. Slike vandrer ikke i lyset. — Alt er nakent og bart for Herrens øyne, og hans ord formår å dømme det skjulte hos mennesket. Hebr. 4, 12. Og vi skal alle åpenbares for Kristi domstol. 2. Kor. 5, 10. Tror vi dette, da blir det lett å gjøre opp sine saker og be om tilgivelse.

V. 11: «Men for Gud er vi åpenbare, jeg håper og å være åpenbar for eders samvittigheter.» Kanskje vi blir utsatt for at man tror det ene og andre om oss, uten at det er sant. Da er det jo godt å vite at for Gud er vi åpenbare. Og når man intet har som man ønsker å skjule, så ønsker man også å kunne være åpenbar for alles samvittigheter. La oss si at andre ikke kan forstå vår omsorg. Barna forstår ikke foreldrenes omsorg, vennene ikke forstanderens osv. Da bør man ha det slik: Gid det var åpenbart for alles samvittigheter hvilken omsorg jeg har for deres frelse! Da har man intet å skjule.

Vi trenger visdom, en fylde av Kristi dyder for å bygge samfunn i hjem og menighet. Lovet være Gud for det veldige verk han har gjort iblant oss, for det samfunn vi er kommet til ved Guds nåde. Og dette samfunn skal utdypes og utvikles enn mer.

Kunnskap om Guds vilje kan vi nok få også uten å oppgi selvlivet. Men skal vi få del i all åndelig visdom og forstand og bli rikere og rikere på all skjønnsomhet i kunnskapen, da må vi ofres, da må vi ydmyke oss. Kun derved blir vi dyktiggjort til å plante det gode inn i andre, f. eks. våre barn, på den rette måten. Vi kan ikke tvinge noe frem, men vi kan fremelske. Vi må lære av ham som gjorde alt på rette måte: «På rette måte skal han føre retten ut til dem.» Es. 42.

«Dersom Herren har velbehag i oss, så fører han oss inn i dette land og gir oss det.» 4. Mos. 14, 8. Dette var Josvas og Kalebs innstilling. Det var bare én ting som var av betydning: «Dersom Herren har velbehag i oss . . .» Sann ydmykhet, ringe tanker om seg selv og store tanker om Gud, gjør oss velbehagelige for Herren.

En særskilt trosstyrkende opplevelse under stevnedagen var det å lytte til vår dyrebare bror Gilbus to tindrende klare taler. Avkreftet og preget av sykdom, men brennende og kraftig i sin ånd, formante og styrket han menigheten. Han gjorde bl. a. stort for oss at én sjel er mere verd enn hele verden. Salme 8, 5: «hva er da et menneske, at du kommer ham i hu, og et menneskebarn, at du ser til ham!» I oss små menneskekryp kan Gud legge sin natur! Han kommer oss i hu. Han ser til oss. Ja, i Josva 10, 14 står det så trosstyrkende at «Herren hørte på en manns røst.» Herren hører på et elendig menneskekryps røst! — Vi ble formant til blant annet å ta vare på alle trosstyrkende opplevelser i vårt liv og ikke glemme Herrens velgjerninger.

Må Gud velsigne all denne gode sæd for våre hjerter, slik at Ordet går i oppfyllelse på oss!