Guds godhet og strenghet
Guds godhet kommer tydelig frem i 2. Mos. 20, 6: «og som gjør miskunnhet mot tusen ledd, mot dem som elsker meg og holder mine bud.» Og «strengheten» i vers 5: «Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøker fedres misgjerninger på barn inntil tredje og fjerde ledd, på dem som hater meg.» I Salme 90, 11: «Hvem kjenner din vredes styrke og din harme, således som frykten for deg krever?» Nei, hvem kjenner vel egentlig den? og alvoret i den? En er vel mest tilbøyelig til å tro at Gud som har et faderhjerte som er ømmere enn en mors, Es. 49, 15, ikke er så forferdelig streng, og som en fortærende ild. Hebr. 12, 29.
Gud vil ingen synders død og hans sorg over hver som velger fortapelsens vei, er større enn vår. Gud er bundet av de lover han selv har skapt, og som har evighetsvirkning.
Ulydighet mot Guds lover begynte i hjertet med en tanke om storhet, om å stige høyt opp over Guds stjerner. Es. 14, 13. Det var Guds salvede kjerub, Esek. 28, 14, som ved denne tanke brøt Guds hellige lov. Den salvede kjerub i all sin skjønnhet valgte å følge den onde lov. Gjennom utviklingens lov, «det du sår skal du høste», kom det til det punkt hvorfra det ikke var noen vei tilbake. Han var blitt forherdet ved syndens svik og urettferdighet ble funnet hos ham. Esek. 28, 15. Det onde utvikles videre til den dag, syndens menneske, fortapelsens sønn, setter seg i Guds tempel, og gir seg selv ut for å være Gud. 2. Tess. 2, 4. Det var ikke Guds kjærlighet og godhet det manglet noe på, men det var den frie viljes valg til å opphøye seg, å bli Gud lik, som førte til fortapelsen.
Guds godhet strekker seg uendelig langt. Hvor dypt et menneske enn er sunket, så står en faderfavn åpen, dersom det «vil» komme tilbake til faderhuset. Luk. 15, 20—24.
Både godheten og strengheten går etter de lover Gud har satt fra begynnelsen. Så lenge nådens tid varer er det tilgivelse å få for: Utukt, havesyke, avgudsdyrkelse osv. 1. Kor. 6, 9—11. Men for de samme synder er det ikke lenger nåde å få, når Guds vredes vin skjenkes ublandet i hans harmes beger. Åp 14, 10. De som hadde vært gjenstridige i Noahs dager, fikk en anledning i dødsriket til å høre om Guds godhet. 1. Pet. 3, 18—20. De gjenstridige i dag, får sin siste anledning i denne verden. Luk. 16, 22—31.
Guds godhet har en ende, når en ikke «vil» høre og ikke vil gi akt på Guds utrakte hånd. Ordsp. 1, 24—33. Ennå er Guds nåde rikelig, og vi lever fremdeles i den tid at Guds godhet driver oss til omvendelse. Men det skal komme til et punkt da Guds vredes styrke trår i kraft, uten nåde. Åpb. 14, 9—12.
Hvor alvorlig det er å kjenne sin tid, og Guds nådes virkninger i sitt liv. Esau oppløftet et høyt og sårt skrik, da han så at han gikk glipp av velsignelsen. «Har du da bare denne ene velsignelse, min far?» 1. Mos. 27, 30—38. Har ikke Gud i sin godhet en velsignelse til oss, i bakhånd, om vi ikke har tatt det så nøye? Nei, han er bundet av sine egne kjærlighets lover, som han fullkomment har gitt oss i og med ofringen av sin enbårne Sønn. Viser vi likegyldighet for dette Guds store offer, som han sendte, for syndens skyld, stenger vi oss selv ute fra Guds frelsende nåde. Gud kan etter sine kjærlighets lover, selv innen nådens husholdning, ikke endre den enkeltes skjebne, når han frivillig velger ulydighetens vei.
Jesus begynte sin gjerning med å si: «. . . omvend eder, og tro på evangeliet.» Mark. 1, 15. Han kom full av nåde og sannhet og tilbød menneskene all Guds godhet, men det var få som ville høre og tro. Nå er nådens tid snart omme. Jesus lar det komme til et punkt mot slutten av denne tidshusholdning, hvor menneskene låses fast i hver sin lovmessige utvikling. Åpb. 22, 11: «La den som gjør urett, fremdeles gjøre urett.» Det høres hårdt og nådeløst ut, men grensen for høsten var nådd, synden var moden. «La den urene fremdeles bli uren.» En har ikke benyttet Kristi død til å stå synden imot. Fristelsene har fått kommet inn i hjertet og gjort en uren. Den rettferdige og den hellige er det fremdeles utvikling for i det gode.
Så se da Guds godhet, og la oss holde oss til hans godhet i ydmykhet og takknemlighet, så vi ikke i noen ting kommer inn under Guds strenghet, og hans vredes harme.