Stevnereferat: Påske 1980

Påskestevnet

Omkring 2800 venner var innmeldt til vårt stevne på Brunstad i påsken. Av disse var det 760 fra utlandet: Belgia 3, Danmark 131, England 5, Finland 25, Frankrike 34, India 1, Nederland 183, Sveits 82, Sverige 30, Tyskland 265, USA 2.

Våre stevner er som milepeler, og hva de har betydd og betyr er ikke til å måle. Stevnene virker større erkjennelse og blir derved årsak til dypere frelse. Påskestevnet var umåtelig rikholdig og velsignet fra først til sist. Som på alle våre stevner var det full frihet til å tale, og likevel var det én tale, én mening og ett mål. Dette er et mektig vidnesbyrd om det Guds verk som skjer i menigheten.

La oss ikke betrakte stevnets budskap som et «stevnetema», men som en hjelp i rette tid. Her er et utdrag fra det som ble talt av mange forskjellige brødre:

Antikristens ånd.

«I elskede! tro ikke enhver ånd,» formanes vi til i 1. Joh. 4. Og videre står det om Antikristens ånd, som ikke bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød. Antikristens ånd er mer virksom enn man aner. Den har virket en forførelse blant troende mennesker som er større enn man vanligvis regner med. Denne forførelse består i at man søker å gjøre Jesus herlig, samtidig som hans kamp og hans seier bortforklares. Når det bortforklares at Jesus ble fristet som vi, da bortforklares jo både hans seier og den vei han banet. Da bortforklares, ja umuliggjøres, vår etterfølgelse av ham. Vår mulighet til å få del i guddommelig natur bortforklares. Tenk å bortforklare all seier over synd og hele helliggjørelsen! Hundretusener av «bekjennende kristne» er forførte. Mange oppriktige sjeler er fanget i denne forførelse. Og det er Antikristens ånd som er opphavet til forførelsen.

Vi leser jo så tydelig i Hebr. 2, 17—18 om Jesus, at han i alle ting måtte bli sine brødre lik, og at han kan komme oss til hjelp som blir fristet, fordi han selv har lidt og vært fristet. Men Antikristens ånd har bortforklart dette, bortforklart Jesus som en miskunnelig og trofast yppersteprest, bortforklart at «han kan komme dem til hjelp som blir fristet», bortforklart seieren.

Antikristens ånds bortforklaringer kommer bl. a. til syne i moderne bibeloversettelser. F. eks. av 1. Pet. 4, 1, hvor det i den gamle oversettelse heter: «Da nu Kristus har lidt i kjødet, så væbne og I eder med den samme tanke, at den som har lidt i kjødet, er ferdig med synden.» Dette er et budskap som Antikristens ånd vil rydde av veien. Og moderne bibeloversettere har fullstendig fordreid innholdet i dette viktige bibelord.

Alle apostler og profeter advarte veldig mot forførelse. «For vi er ikke, som de mange, slike at vi forfalsker Guds ord . . .,» skriver Paulus. Tenk, det var allerede den gang mange! Hva skal vi si om vår tid?

Livet er menneskenes lys. Vi har ikke annet lys noen av oss enn det liv vi har. Skal vi komme til liv i stadig økende fylde, må vi ha evangeliet, det uforfalskede evangelium.

«Våkn opp for alvor og synd ikke! for somme har ikke kjennskap til Gud, til skam for eder sier jeg det.» 1. Kor. 15, 34. Det er vekkelsen til seier over synd som er den nytestamentlige vekkelse. Det er bare ved å seire at vi kan lære Gud å kjenne. Det er denne vekkelse som råder i menigheten, og Antikristens ånd skal ikke få slukket den.

Derfor må Guds ord lyde klart og uforfalsket iblant oss. I Jer. 23 leser vi at Guds ord er som en ild og lik en hammer som knuser berg. Vår sterke menneskenatur må komme under ildens og hammerens behandling om vi skal bli likedannet med Jesus. «Hva har halmen å gjøre med kornet? sier Herren.» V. 28. Det er «kornforkynnelse» som kan hjelpe oss. «Halmforkynnelse» gir ingen næring og vekst.

Tro og troskap.

Vi formanes i Hebr. 6, 12 til å etterfølge dem som ved tro og tålmod arver løftene. En kan si at Guds verk med oss skjer innenfor en «ramme» av tro og tålmod. Særlig gjelder det å stå fast i tro og tålmod på den «onde dag», for slike dager kommer i enhvers liv. Da gjelder det å ha vårt kall for øye, at vi skal fremstilles for Herren uten flekk og lyte.

«Men de rettferdiges sti er lik et strålende lys, som blir klarere og klarere til det er høylys dag.» Ordspr. 4, 18. Mer og mer. Klarere og klarere. Slik blir det når man er tro i det lys man har. Står man i Kristi lidelser, da kommer Gud med lys, med mer lys og klarere lys.

«Ved tro skjønner vi . . .,» står det i Hebr. 11, 3. I motsetning til dette heter det at «med det de av naturen skjønner, likesom de ufornuftige dyr, med det ødelegger de seg.» Jud. 10. Dette er svært betegnende. Ved tro skjønner vi f. eks. underordnelsens lover i hjem og menighet. Gjennom det vi skjønner ved tro føres vi til herlighet. Men med det vi av naturen skjønner, ødelegger vi oss. La oss derfor vandre i tro!

Her passer denne formaning: «Derfor, brødre, stå støtt og hold fast ved de lærdommer som I har lært enten ved vår tale eller ved brev fra oss!» 2. Tess. 2, 15. Disse lærdommer må vi også innprente i våre barn og i de unge. Det er et veldig tap om man forsømmer å gjøre dette.

Den åndelige skjøge var ikke tro mot sin brudgom. Det avgjørende for oss er vår kjærlighet til ham, den enfoldige troskap mot ham. Paulus sier i Gal. 1, 16 at Gud åpenbarte sin Sønn i ham. Sønnen åpenbartes ikke bare for ham, men i ham. Det er dette som må til i våre liv. Da blir våre ord ikke tomme ord, men et vidnesbyrd om at Gud er sanndru.

Fred.

«Hvorfra kommer all ufreden?» spør Jakob. Kap. 4, 1. Hele verden er full av ufred, og hele menneskeheten lengter etter fred. All synd bringer uro. Derfor må synden bort fra våre liv og fra menigheten. Vi må alle kjenne ansvar for å bevare freden i menigheten. Når vi besøker hverandre, skal vi etterlate oss fred, ikke snakke om slikt som bringer uro.

Vi har til å begynne med lite visdom. Men så opplyses vi etterhvert om alt som bringer uro og som vi skal rense bort. Hva har en f. eks. å trette om når en tror seg korsfestet med Kristus? Nei, da er innfallsporten for det onde stengt, og vår sjel renses til uskrømtet broderkjærlighet. Det hårde og følelsesløse renses bort, og vi blir i stand til å gråte med de gråtende og glede oss med de glade. Jesus hadde et rent sjelsliv og rene følelser. Dette liv vil han gi oss.

Veien i fornedrelse.

Av 1. Joh. 2, 18—19 ser vi at selv i de menigheter som apostlene grunnla, oppstod det antikrister. Menigheten må alltid bekjempe Antikristens ånd. En skal legge merke til at «all hovmodsånd drages til ham (Antikrist) hen,» som det står i sangen.

I de religiøse forsamlinger ønsker man gjerne høre om kjærlighet, takknemlighet osv. Ja, man kan til og med godta at det blir talt om seier over synd. Men når det forkynnes at den største skal være alles tjener og trell, da kommer Antikristens ånd til syne. Æresyke gir rom for Antikristens ånd.

Det er så mange områder en kan søke ære på. Æresyken kan sammenlignes med en løk. Når en har fjernet ett lag av den, kommer et nytt til syne, og fjerner man dette, finner man et nytt igjen. Derfor gjelder det å komme til å leve for Guds åsyn. Innenfor forhenget, i helligdommen, møter man ingen uten Gud. Der er det ingen mennesker en skal gjøre inntrykk på, der har en bare med Gud å gjøre. Der lærer en å etterfølge Jesus i fornedrelsen. Hele Jesu liv var et eneste stort vidnesbyrd om at det som er stort i menneskers øyne, er en vederstyggelighet for Gud.

På veien i fornedrelsen lærer en å ta vare på det lille, det som mennesker i alminnelighet ikke akter for noe. «Den som er tro i smått, er også tro i stort, og den som er urettferdig i smått, er også urettferdig i stort.» Luk. 16, 10. O, hvor lett det er å forføres, å bedra seg selv! Det gjør en nemlig når en overser det lille. Det å bære en koffert for en annen, f. eks., er for lite for de fleste. Vi må lære at det lille er stort.

«Stort sett har vi fred hos oss,» kan en høre bli sagt. Ja, men hva med det lille? Eller: «stort sett har jeg ikke imot noen.» Hva med de «små rever»? Det er farlig å forherde seg i de små ting.

De fleste små ting møter vi i våre hjem. Der foregår f. eks. gjerne de fleste samtaler. «Hva er dette for tale som I fører med hverandre på veien?» spør Jesus de to disipler på vei til Emmaus. Dette er et nyttig spørsmål å stille seg selv i livets forhold. Hva går våre samtaler ut på i våre hjem? Snakker vi nedsettende om brødre og søstre? Kritiserer vi menighetssammenkomstene? Eller gjør vi vennene store for dem vi samtaler med?

I Nahum 2, 2 leser vi om «en som vil sprede deg til alle kanter.» La oss vokte oss for «sprederen», for alt som vil sprede og ødelegge.

«La ingen frarøve eder kampprisen», formanes vi til i Kol. 2, 18. Tenk, andre mennesker kan frarøve oss kampprisen! De kan prøve på det bl. a. ved ydmykhet, heter det i samme vers. De kommer i et skinn av ydmykhet, men det er samtidig noe de vil, det er noe de vil oppnå, noe som ikke stemmer med Guds vilje. Ingen må få hindre oss i å gjøre det som vi kjenner er Guds vilje.

Kjærlighet til sannheten.

Det er mange sannheter et menneske kan godta uten å elske sannheten om seg selv. Det er bare de som elsker sannheten, som blir forvandlet. Og elsker vi sannheten, da kan vi ikke møte ett menneske på vår vei som ikke er til gagn for oss. Da lærer vi å takke for alle mennesker. 1. Tim. 2, 1.

Gud vil at alle mennesker skal komme til sannhets erkjennelse (v. 4), og den Hellige Ånd er kalt sannhetens Ånd og skal veilede oss til hele sannheten. Sannheten blir ikke påtvunget oss. Vi må elske den. Det er vanligvis svært lite sannhets erkjennelse, svært lite erkjennelse av at «i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt.» Det er derimot mye selvforsvar. Hvorfor forsvare seg selv når det er noe som står på? Hvorfor ikke heller elske sannheten som opplyser oss om «den annen lov i mine lemmer, som strider mot loven i mitt sinn og tar meg til fange»? Kjærlighet til denne sannhet gjør slutt på alt selvforsvar.

Jesus lærte lydighet av det han led. Han fikk altså større og større områder å være lydig på. Fordi han elsket sannheten.

Det hender at enkelte, f. eks. blant de unge, ikke synes de finner noe samfunn i menigheten. Det kommer av krav. Noen er ikke hyggelige nok mot dem, andre gjør ikke nok. Da er en ikke sann. En får ikke Åndens samfunn i menigheten før en kommer til et liv med Gud og blir sann i hjertets innerste.

Ett kjød med Kristus.

En sannhet som Antikristens ånd har bortforklart, er f. eks. Ef. 5, 30: «for vi er hans legemes lemmer». Hvis ikke Jesus var kommet i kjød, hvorledes skal vi da kunne være lemmer på hans legeme? Han kaller oss til å være én Ånd med ham, og ikke bare det, men også ett kjød med ham. Dette er et verk som foregår nå. «. . . alltid bærende Jesu død med oss i legemet, forat også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme.» 2. Kor. 4, 10. Det er ved at denne død virker at vi kan bli ett kjød med ham.

Jesus kom ikke bare med et nytt liv, men også med en helt ny død. I den religiøse verden er det kun tale om Jesu død for oss på Golgata, men denne død som vi skal «bære med oss i legemet», har Antikristens ånd fullstendig bortforklart. En må elske sannhet for ikke å bli forført av denne ånd.

I menigheten dreier det seg kun om Kristi liv og dyder, om å elske sannheten og bli ett kjød med Kristus. Derved blir vi ett legeme.

Kristi legeme, menigheten, er et Guds verk. Det er ingen menneskelig organisasjon. I dette legeme er det ingen kamp om stillinger. Begavelse og titler betyr her intet. Ingen får innflytelse i dette legeme på grunn av menneskelig utdannelse eller rikdom. Ingen blir ansatt til noe ved flertallsvalg. Det er bare gudsfrykt og guddommelig liv det kommer an på, og lemmene på dette legeme setter i ydmykhet pris på hverandre og er takknemlige for hverandre.

Vi leser i Es. 53 om Jesus, at han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet på menneskelig vis. Han hadde intet å ta vare på uten det å gjøre Faderens vilje. Har vi noe ære å ta vare på, da blir det mye uro. Har vi noen posisjon å forsvare eller noe navn å ta vare på, da oppstår det vanskeligheter. La oss etterfølge ham som ble knust. Han ble knust, men Herrens vilje fikk fremgang ved hans hånd, v. 10. Er vi villige til å regnes som slaktefår og til å bøye oss i livets forhold, da skal intet kunne skille oss fra kjærligheten. Rom. 8, 35—39. La oss bestemme oss for å leve i offerets ånd. Trofasthet i denne ånd er kjærlighetens bevis. Hvor sørgelig det er å se at selv bagateller kan få enkelte ut av kjærligheten.

Farer å gi akt på.

Vi formanes i Rom. 12, 2 til å bli forvandlet ved fornyelsen av vårt sinn, så vi kan prøve hva som er Guds vilje: det gode og velbehagelige og fullkomne. Dette må vi legge oss alvorlig på hjertet, så vi ikke blir forført ved «lovløshetens hemmelighet». En skulle kanskje tro at det onde alltid får makt ved det som er ondt. Men saken er at lovløsheten kan få makt også ved det som er velment. Derfor gjelder det alltid å prøve hva som er Guds vilje. Vi formanes jo: «Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menigheten!» Laodikea-engelen f. eks. hadde i en skammelig grad forsømt å høre etter hva Ånden ville ha sagt. Han var muligens en hedret mann som lot sin tankegang prege og forme av menneskers ros i stedet for å høre Åndens tale til ham.

Motløshet er også en veldig fare. Derfor formanes vi til å se på troens opphavsmann og fullender, Jesus, Hebr. 12, 1—3, slik at vi ikke bare begynner i tro, men også fullender i tro. Da må vi være tålmodige i trengsler som kommer på vår vei forat troen skal prøves. Tålmod er å vente og vente. Og i denne «ventetid» må vi gjøre Guds vilje, f. eks. tåle hverandre, bære hverandre, ydmyke oss under hverandre. Da får vi troesopplevelser og blir sterke i troen.

«Lær meg!» ber David Herren om. Denne bønn må vi alltid ha i vårt hjerte. Ikke minst er det viktig for ungdommen å bevare denne ydmyke holdning. Flere er det som har vært elskelige venner og som har mistet denne lærevillighet og er blitt selvkloke. Ved den ånd som råder på skoler og høyere skoler er mange blitt besmittet av selvklokskap.

På oppstandelsens grunn.

«Påskemorgen slukker sorgen», heter det i sangen. Det er fordi Jesus virkelig er oppstanden at vi har noe å forkynne. Nå kan vi leve et nytt liv, et liv på oppstandelsens grunn. Vi har håp og fremtid. «Hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø,» sa Jesus til Marta. Døden er bare en inngangsport til livet. Vi behøver ikke frykte den. Og ikke behøver vi knuges ned av nedbrytende åndsmakter. Jesus har beseiret dem alle.

«. . . at Messias skulle lide, og at han som den første av de dødes oppstandelse skulle forkynne lys for folket og for hedningene.» Ap. gj. 26, 23. Vi skal også forkynne lys for hverandre. I alle Guds bud er det liv og herlighet. Dem skal vi gjøre store for hverandre. Ingen makt må få hindre oss i løpet. Det er kamp, for vi har et kjød som ikke vil den vei, men på oppstandelsens grunn kan vi triumfere over mørkets makter.

Det håp vi har fått ved oppstandelsen fra de døde er at vi nå kan nærme oss Gud ved å lære ham stadig mer å kjenne. Hebr. 7, 18. Gud er det fullkomne lys, den fullkomne sannhet, den fullkomne kjærlighet. Nærme seg ham kan bare skje ved død over vårt selvliv. Vi er kalt til å «tjene Gud til hans velbehag», Hebr. 12, 28. Vi er ikke til hans velbehag om vi søker vårt eget, søker ære o. l.

Opplyste øyne.

«Herren åpenbarte seg for Samuel i Silo ved Herrens ord.» 1. Sam. 3, 21. Det er ved sitt ord Herren åpenbarer seg. Når vi leser Guds ord med den tanke og den bønn å gjøre etter det, da får vi åpenbaringer. Vi kan ikke begeistre andre ved tørr kunnskap, men ved Guds åpenbaringer kan vi være andre til hjelp.

«. . . og gi eders hjerte opplyste øyne.» Ef. 1, 18. O, hvilket behov det er for opplyste øyne! (Det anbefales å lese herom i br. J. O. Smiths bok: Efeserbrevet.) Det er om å gjøre å lære å prøve ånder, slik at en forstår å blottstille de farer som lurer på hjem og menighet. Med lys følger ansvar.

Ingen av oss lever for seg selv. Det vi sier og gjør vil få følger for andre. Akan tok av det bannlyste gods, og det fikk følger for hele Israel. Korah, Datan og Abiram satte seg opp mot Moses, og det fikk skjebnesvangre følger for deres hustruer og barn.

Fullt dyktige.

«. . . han gjøre eder fullt dyktige i all god gjerning, så I kan gjøre hans vilje, idet han virker i eder det som tekkes ham.» Hebr. 13, 21. Dette er Guds vilje, at vi skal bli fullt dyktige. Antikristens ånd har også bortforklart dette blant de fleste beskjennende kristne.

«Alt er av nåde», sies det ofte. Ja, f. eks. å dyktiggjøres til all god gjerning, det er en veldig nåde. All vår ros er utelukket. Hvis en begynner å søke ære av at Gud dyktiggjør en til all god gjerning, da regner en ikke lenger med at alt er av nåde, og da er en lett bytte for Antikristens ånd.

Under denne dyktiggjørelse til all god gjerning er det mye vi skal renses ifra. Vi tjener hverandre i menigheten, og i denne tjenesten kommer det jo tydelig frem hvor forskjellige vi er. Her gjelder det å rense seg. Mer rensning fører til dypere samfunn.

Paulus skriver i Kol. 1, 9 at han ber for kolossenserne at de «må fylles med kunnskap om hans vilje i all åndelig visdom og forstand». Altså ikke bare kunnskap om Guds vilje, men i «all åndelig visdom og forstand.» Guds vilje skal ikke gjøres på en menneskelig måte. Vi må være så ydmyke at vi regner med at vi, som vil gjøre det gode, har den annen lov i lemmene og at det onde ligger oss for hånden. Når vi forstår Guds vilje i et forhold, så nytter det ikke å gjennomføre den etter sin fornuft. Da oppstår det strid og uro. Det er enkelte personer som det alltid er uro omkring, enda så ivrige de er. Det kommer av at de er menneskelige. De har ikke åndelig visdom og forstand så de kan vandre verdig for Herren til velbehag i alt.

V. 10. Visdommen gjør alt på rett måte, slik at salvelse følger med.

Paulus vidner for de eldste i Efesus at han hadde forkynt dem hele Guds råd. Hele Guds råd er hele Guds fylde. Det kommer jo også frem her i Kol. 1: «all åndelig visdom og forstand», «Herren til velbehag i alt», «vokser i all god gjerning, styrkes med all styrke etter hans herlighets kraft til all tålmodighet og langmodighet.»

Vi forstår at det må en grundig rensning til. Vi må gi akt på oss selv og på læren. Ånden har noe å si oss, om vi har talt aldri så godt. Vi formanes til å arbeide på vår frelse med frykt og beven. Har vi fått et ansvar i menigheten, må vi rense oss og søke visdom så vi kan få nåde til å løse floker i «all åndelig visdom og forstand» og i kjærlighet. Det må ikke smake noe av menneskelig uro, bekymring eller at en blir trett av noen.

Trøst i Kristus.

I Fil. 2, 1 leser vi om «trøst i Kristus». Den trøst vi har i Kristus er at vi kan bli ferdig med synden. Men det er svært få som har det slik at de ikke kan bli trøstet på annen måte enn ved å bli ferdig med synden. Derfor søker de fleste trøst og forståelse, medfølelse og medhold hos andre. De hvis trøst er å bli ferdig med synden, mangler ikke trøst. De finner rikelig husvalelse, Åndens samfunn, medfølelse og barmhjertighet.

«De som sår med gråt, skal høste med fryderop.» Salme 126. Hvor viktig dette er når det gjelder våre barn. La oss som er foreldre, se fremover. Da kommer vi i nød for våre barn. Da blir det «utsæd med tårer». Og da har vi et fast og sikkert løfte: Vi skal høste med fryderop.

«. . . forat deres hjerter må bli trøstet, så de knyttes sammen i kjærlighet og når frem til hele rikdommen av den fullvisse innsikt, til kunnskap om Guds hemmelighet, det er Kristus.» Kol. 2, 2. Denne fylde av kjærlighet og kunnskap knytter hjertene sammen. Hvis vår kunnskap ikke bidrar til å «knytte sammen», da er det galt fatt. Alt vi gjør og sier må tjene til å knytte sammen.

Og sa noen korte utdrag fra forskjellige vidnesbyrd, gjengitt i «ordspråksform»:

— Har vi kunnskap alene, men ikke varme, da kan vi ikke hjelpe andre.

— Vi kaller oss for «venner». La oss mer enn noen gang være hverandres venner.

— Vil vi ha fred, må vi først være villige til å kjempe.

— Skal vi kaste lys inn i vår samtid, må vi sette motsetningene opp mot hverandre, lys og mørke, liv og død, sannhet og løgn, frelse og fortapelse. Det lærer vi av Guds ord.

Foruten de møter som det her er gjengitt fra, ble det holdt velsignede vekkelsesmøter for ungdom. Mange ba om forbønn og fikk hjelp ved bønn og samtaler.