Formaning

Formaning

«— Forman hverandre hver dag, så lenge det heter idag.» Hebr. 3, 13. Det bør en legge seg alvorlig på hjertet, så ikke dagens anledninger, til å formane, oversees og glemmes. Formaningens ord skal være milde, Ordspr. 31, 26, og om nødvendig, med tårer. Ap. gj. 20, 31. Når en prøver seg etter slike ord, kan en bli ringe i sine egne øyne. Når en skal ligne ham som lar det «dryppe av fedme», Sal. 65, 12, har en grunn til å kjenne sin nød. Paulus formante «hvert menneske», for å fremstille det fullkomment i Kristus, Kol. 1, 28. Vi har meget å strekke oss ut etter, og han formaner: «— bli mine etterfølgere.» 1. Kor. 4, 16.

Å formane i tale og å formane på tomannshånd, er begge dele nødvendig og viktig. Når en formaner i tale kan ens egen person gå fri fra de reaksjoner som formaningen kan fremkalle. I formaning på tomannshånd, må ens egen ære og følelser, ikke få svekke dens virkning. En må stå for Guds åsyn og i Kristi kjærlighet. Hvor meget og hvor ofte en skal formane, bestemmer den Kristi kjærlighet som driver en.

Å formane og påminne de uskikkelige, 1. Tess. 5, 14, kan være vanskelig, enda der har en jo åpenbare ting å gå ut ifra. Med kjærlighet, godhet og visdom kan det gå bra. Vanskeligere er det å formane slike som kanskje ikke vet noe galt med seg selv. Paulus skriver i Filp. 4, 2: «Evodia formaner jeg, og Syntyke formaner jeg, til å ha det samme sinn i Herren.» Her var det noe i «sinnet» det gjaldt og det er alvorlig. De var vel begge to åndelige personer og i Paulus’ tjeneste, så de hadde vel hver for seg god samvittighet, i hvert sitt sinns tilstand.

I Kristus er det bare ett sinn, Filp. 2, 5, og det er dette ene sinn det er så avgjørende viktig å ha del i. Paulus legger ekstra vekt på det i Filp. 2, 2: «— idet I har den samme kjærlighet og med en sjel har det ene sinn.» Når det er noe i ens sinn som ikke kan enes, er det alvorligere enn om det er noen av de ytre ting. Kol. 2, 20. Når det ikke blir «det ene Kristi sinn», som får råde, viser det en stor mangel på Kristi kjærlighet som er fullkommenhetens sambånd. Kol. 3, 14. Å formane i slike tilfeller, krever åndelig modenhet og visdom til å kaste lys over forholdene, så det kan bli noe å erkjenne. Hvis begge som formanes, ikke kan se noe å dømme seg for, går det ut over enheten i Kristi legeme.

Der hvor en ikke ser det gale, er synden død, Rom. 7, 8, og dermed er grunnlaget for erkjennelsen borte, og å ta imot formaning er borte. En formaners gjerning i menigheten er uhyre viktig, og den er vi alle kalt til å være med i. Hebr. 3, 13. «Og la oss gi akt på hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger», Hebr. 10, 24. Vi må hjelpe til med formaningen, så ikke noen på grunn av mismot, eller at de synes de blir forbigått, trekker seg ifra sin tjeneste i menigheten. Om noen er annerledes sinnet i noe, da å formane til å holde frem i gudsfrykt, så vil Guds åpenbarelse komme. En må våke og formane, så ikke djevelen med sin list får komme til og får avsporet ømtålige sjeler, så de blir offer for syndens svik.

Formaningens tjeneste, Rom. 12, 8, kan vi vel ikke nok formanes til, å oppøves i, og få nåde til å utføre den til menighetens oppbyggelse.