Stevnereferat: Nyttår 1979/80

Nyttårsstevnet

«Nådens tid er snart forbi på jord, tid til frelse har vi hatt så stor,» synger vi i en sang. Alvoret i dette bør gå oss alle til hjertet. Ved utgangen av det gamle år fikk vi en mektig hjelp til dette, alle som var samlet til nyttårsstevnet på Brunstad. Igjen hadde vi anledning til å møtes fra mange forskjellige land, ja, også fra flere verdensdeler. Tre charterfly bragte f. eks. venner opp til stevnet fra Tyskland, Sveits, Østerrike, Frankrike, Holland og Belgia.

Å gi et fyllestgjørende referat fra stevnet er ikke mulig her, men her er noen notater:

Hebr. 5, 7: «Og han har i sitt kjøds dager . . .» Hvilket herlig verk Jesus gjorde i sitt kjøds dager! Det står så tydelig, så tydelig i Skriften at han fikk del i samme kjød som oss, forat han ved døden kunne gjøre djevelen og døden til intet. Og nå kan han komme oss til hjelp i «vårt kjøds dager», så vi kan vinne seier, så vi f. eks. kan leve uten trette og avind, uten klage og anklage.

Vi ser av ovennevnte skriftsted hvordan Jesus kjempet og ba, hvilken frykt han hadde for at kjødet skulle ha noen som helst innvirkning på ham. Han ble bønnhørt for sin gudsfrykt. Og det velsignede seiersliv han gjorde mulig for oss, skal også vi komme til i «vårt kjøds dager». Dertil gir han nåde «til hjelp i rette tid». Syndenes forlatelse er benådning. Men vi kan ikke «benådes» til seier og helliggjørelse i den forstand. Nei, vi må fremstille oss til lydighet og ved nådens trone søke hjelp i rette tid.

Da apostelen Paulus fikk kunnskap om Kristus og det verk han gjorde, ble alt annet skarn for ham, og han levde deretter bare for å lære Kristus å kjenne og kraften av hans oppstandelse og samfunnet med hans lidelser. Han visste å verdsette det liv som Kristus hadde gjort mulig for ham.

«Samfunnet med hans lidelser». Det står f. eks. i 1. Pet. 3, 18 at «også Kristus led én gang for synder, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss frem til Gud.» Vil vi være Herrens tjenere? Vil vi føre andre til Gud? Vil vi hjelpe andre til liv? Her er veien. Lidelsens vei.

Dette er en hemmelighet. Har man f. eks. noe eller noen å beklage seg over, da er denne hemmelighet ikke gått opp for en. Har man forstått hemmeligheten, da har man intet og ingen å beklage seg over, likegyldig hva en blir utsatt for. Blir en utsatt for urettferdighet, betrakter man det bare som en nåde som er gitt en til dypere renselse. Peter formaner til at vi ikke skal undre oss over den ild som kommer over oss til prøvelse. Nei, kjenner vi at det brenner, så vet vi også at det er noe brennbart i oss. Så la det bare brenne!

— Det står i 1. Tim. 3 om den store gudsfryktens hemmelighet: «Han som ble åpenbart i kjød, . . .» Og i 6, 3 leser vi om den lære som hører til gudsfrykt. Gudsfrykt er nøye knyttet til «Kristus, åpenbart i kjød.» Tidens religiøse mennesker har veket bort fra gudsfrykt og har selvsagt heller ingen forståelse av det verk som skjedde i Jesus i «hans kjøds dager». Vi må ta vare på den lære som hører til gudsfrykt, læren om hvetekornsdøden, om selvfornektelsens vei, om de største og dyreste løfter, nemlig at Jesus Kristus kan åpenbares i oss, nå i «vårt kjøds dager». Denne lære er lukket for menneskeforstanden. Den åpenbares for gudfryktige.

— Åp. 22, 11: «La den som gjør urett, fremdeles gjøre urett, og den urene fremdeles bli uren, og den rettferdige fremdeles gjøre rettferdighet, og den hellige fremdeles bli helliggjort!» Her beskrives ulike tilstander i endetidens siste fase. I dag er det nådens tid, i dag er det anledning til omvendelse. I dag lyder det: Kom! Men en dag låses enhver fast i sin bestemte lovmessige utvikling. Det ser vi klart av dette skriftsted, et ord som bør hjelpe oss til alvor og gudsfrykt.

— «Om dette har vi meget å si, som også er vanskelig å utlegge, ettersom I er blitt trege til å høre.» Hebr. 5, 11. Vanskelig å utlegge, stod det. Men vi ser også at vanskeligheten ikke lå hos apostlene, men hos hebreerne selv, da de var blitt trege til å høre. Det vil igjen si at de var trege til å gjennomføre det de allerede hadde hørt. La oss få all treghet bort fra våre liv og bli fylt med iver for at Kristuslivet skal bli åpenbart i oss! Blir vi skikkelig grepet av Kristus, blir det også slutt på tregheten.

— Hebr. 6, 17—20. Trøstefulle ord for «løftets arvinger». Det var stort å være «løftets arvinger» i den gamle pakt. Men tenk å være løftets arvinger i den nye pakt! Er man i den flokken, behøver man ikke å frykte. Vi må gripe det håp som venter oss. Løftets arvinger har ikke noen andre håp enn dette ene håp, håpet om det liv og den herlighet som befinner seg «innenfor forhenget». Gud er håpets Gud, all trøsts Gud. Han har håp for oss. Derfor bør vi selv ha håp. Ved tro og tålmod skal vi arve løftene.

Det er mange løfter i Guds ord. Men det er like mange betingelser. Det er vårt «jeg» som er selve hindringen for løftenes oppnåelse. Vi må få «selvet» i døden, ja, alt som heter selvhevdelse, selvsikkerhet, selvgodhet, selvbevissthet, selvopptatthet, selvmedlidenhet osv. Først da blir vi skikket til å dele arven med alle de hellige.

— Jakob betegner vårt liv her på jorden som en røk som viser seg en liten stund og så blir borte. Jak. 4, 14. I denne korte tid gjelder det å vandre i de gjerninger Gud har beredt for oss. En kan så lett forville seg fra denne vei. Det behøver ikke være syndige gjerninger som bringer en bort fra veien, men f. eks. menneskelige og jordiske tanker og planer. Slik som Jakob fremstiller det i samme kapittel, når han skriver om å reise til et annet sted for å kjøpslå og ha vinning.

— Det er ikke så få som er på vei til fortapelse fordi de er mer opptatt av å få rett enn av å elske. Hvis vi strever for vår egen rett, kan vi ikke føre andre frem til Gud. Jesus led for å føre oss frem til Gud. 1. Pet. 3, 18. Dette bør også tale mektig til alle foreldre. Vi ønsker jo å føre våre barn frem til Gud. Når barna vokser til og kommer over i ungdomsalderen, kan det bli mange prøvelser. Da ligger det nær til å bruke sin myndighet overfor dem i stedet for å lide i det skjulte for dem. Det gjelder å få kontakt med deres hjerter. Det får man ikke ved å bruke sin menneskelige styrke til å gjennomføre det som er rett, men ved å lide i kjødet og bli ferdig med synden, ferdig med det kalde og harde i oss. Da får vi en myndighet og visdom som er langt større enn menneskelig myndighet og styrke. Og visdom kan vente.

— Vi må lære lydighet, lære hva lydighet er. Det vet vi nemlig ikke som naturlige mennesker. «Jeg har holdt meg etter Herrens ord», sa Saul til Samuel. 1. Sam. 15. Det var etter hans egen forståelse av lydighet. Men Samuel overbeviste ham om det motsatte, at han hadde vært ulydig, og Saul måtte erkjenne: «Jeg har syndet, jeg har overtrådt Herrens bud.» Våre egne tanker om lydighet duger ikke. Ved Guds ord kan våre egne tankebygninger omstyrtes og enhver tanke tas tilfange under lydigheten mot Kristus.

— Vi skal væpne oss med tanken om å lide i kjødet, formaner apostelen Peter. 1. Pet. 4, 1. Man kan ønske å skifte arbeidsplass bare for å unngå lidelase i kjødet. Ja, enkelte kunne kanskje ønske å flytte til en annen menighet av samme grunn. Nei, tanken om å lide skal være vårt våpen, og med dette våpen kan vi seire i alle forhold og på ethvert sted.

— «Hvorfra kommer all ufreden?», spør Jakob. Kap. 4. «Er det ikke av eders lyster?» Tenk, han måtte spørre slik, spørre om de ikke visste den egentlige årsak til all elendighet! Tenk om alle hadde visst det og rettet oppmerksomheten på denne rot til all bebreidelse og beklagelse! «Ikke engang i dine tanker må du banne kongen, og ikke engang i ditt sengkammer må du banne den rike.» Pred. 10, 20. En dårlig tanke, tenkt i ens sengkammer, setter sitt spor. Det kommer frem i ens vesen, i en reservert holdning. Huse dårlige tanker i sitt hjerte er å gi næring til en bitter rot. En rot er et liv, den utvikler seg. Dårlige tanker hindrer inderligheten i å komme frem i ens vesen i forholdet til andre mennesker. «Elsk hverandre inderlig av hjertet!»

«Av samme munn utgår velsignelse og forbannelse. Mine brødre! dette må ikke være så.» Jak. 3. I stedet for forbannelse, kan vi også tenke på klage. Foreldrenes oppgave er å velsigne sine barn. Det må ikke være en blanding av velsignelse og klage. Av samme munn som velsigner, kan det utgå klage og bebreidelser. «Dette må ikke være så», formanes vi inderlig til.

Et takknemlig hjerte huser ingen klage og bebreidelse. Takknemlighet bør være en drivkraft i våre liv. En som er takknemlig, vil heller ikke være motløs.

«Bøy meg, dann meg!» synger vi i en sang. Bøyes og dannes kan man ikke uten i prøvelsens ildovn. Vi må få mere sans for denne frelse. «For Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker.» Tit. 2, 11. For alle mennesker. Vi kommer fra ulike forhold, er ulike på så mange vis, men Gud har i sin nåde gjort det like lett for oss alle å komme frem på frelsens vei.

Vi trenger hjertets opplyste øyne for å forstå hvor overvettes stor Guds makt er for oss som tror. I livets mange forhold kan det likesom reise seg høye fjell som synes umulige å overstige. Men når vi går på i tro, forsvinner disse fjell som dugg for solen. Å tro, det betyr at det som er umulig for mennesket, skjer.

Skal vi være løftets arvinger, da må vi få seier over kjødets gjerninger, som er åpenbare. Disse leser vi om i Gal. 5, 19—21. De som gjør sådant, skal ikke arve Guds rike.

Deretter forestår en langt dypere frelse. Og denne frelse er dessverre ukjent for de aller fleste. I Hebr. 4, 12 leser vi om Guds ord at det er «levende og kraftig og skarpere enn noe tveegget sverd og trenger igjennom, inntil de kløver sjel og ånd, ledemot og marg, og dømmer hjertets tanker og råd.» Og i 11. vers står det om å gjøre seg umak for å komme inn til hvilen.

Her kommer vi til uttømmelsen av sjelen, hvor selve mennesket hengis i døden. Så lenge dette verk ikke skjer i en, kan en ikke komme inn til denne guddommelige hvile. Her må vår egoisme bringes i Kristi død, og våre sanser blir da oppøvd til å skille mellom godt og ondt. Menneskets egen rettferdighetssans er et veldig urosenter. Og menneskelig styrke er bare selvrettferdighet.

En blir f. eks. forbigått på arbeidsplassen. Eller en blir glemt, tilsidesatt, ikke innbudt. Hvis vår interesse er å få «selvet» hengitt i Kristi død, så kan vi se Guds hånd og styrelse i det hele. Gud styrte det slik at vi ble forbigått, forat vi skulle få del i hans hvile. Her kløves sjel og ånd. Her uttømmes den sjeliske uroen og en får åndelig sans. Her kan man ikke forlate seg på sine menneskelige sanser eller stole på sin forstand. Det er ved tro dette verk kan skje.

«. . . kløver . . . ledemot og marg.» Der har vi mannens styrke. En kan ha en utpreget sterk menneskelig rettferdighetssans f. eks. Det er som rettferdighet er ens spesialitet, og da vil man at rettferdighet skal håndheves. Ja, men det er bare det at denne iver kommer fra ens urolige sjel, det er selvrettferdigheten og selvgodheten som «kjemper for rettferdighet». Man skal aldeles ikke la urettferdighet råde i menigheten, man skal granske den ringes sak og ikke tillate at noen trekkes ned av andres herskesyke. Men når det gjelder en selv og når en kjenner at sjelen er urolig, da gjelder det å ha frelse for øye, overgi sin sjel til den trofaste skaper, idet en gjør det gode. 1. Pet. 4, 19. Og: «ta med saktmodighet imot det ord som er innplantet i eder, og som er mektig til å frelse eders sjeler!»

Ja, det gjelder å komme til hvile på alle områder. F. eks. når en skal fortelle noe. At en ikke forteller slik at en selv til syvende og sist blir midtpunktet i det en forteller. Eller at man ikke setter seg ned for å regne ut hvilken «rang» man har i menigheten. Nei, vi må la Ordets skarpe sverd få dømme hjertets tanker og råd, så vi kan komme til dypere frelse og guddommelig natur, til guddommelig hvile.

— På grunn av plasshensyn skal vi i det følgende gjengi i all korthet enkelte punkter fra flere brødres vidnesbyrd:

— Avsett tid til å lese i og arbeide med Guds ord, og les Ordet med den tanke at det er adressert til deg.

— Hold ikke moralprekener for dine barn, men gjør Bibelen levende og interessant for dem.

— Ved døden gjorde Jesus djevelen til intet. Kristi død er som et hemmelig våpen, et altbeseirende våpen.

— Kristi brud lever i forventningens ånd, i forventning av hans komme.

— Når det er møtetid, la da ingen dagligdagse gjøremål være viktigere for deg enn møtet.

— Alle som hørte hyrdenes glade budskap om Jesu fødsel, undret seg over det som ble sagt dem. Men Maria gjemte alle disse ord og grundet på dem i sitt hjerte.

— Når våre barn kommer hjem fra stevner påvirket av Gud, er det fars og mors hellige oppgave å fortsette å oppbygge dem. La oss ikke ved slapphet og sløvhet være motstandere av våre egne barn.

— Det bør råde samme ånd og alvor i hjemmet som på møtet.

— Bli i kjærligheten, så er du uovervinnelig.

— Lær av ørnen. Den benytter seg av stormen for å komme fremover.