Vår største vanskelighet

Vår største vanskelighet

Ja, hvilken vanskelighet er vår største, eller blant de største? Mon det ikke er den vanskelighet vi har for å se oss selv? «Alle en manns veier er rette i hans egne øyne, men Herren veier hjertene.» Ordspr. 21, 2. Og når vi vet at det er slik, da forstår vi også at vi har gode grunner til å være ydmyke og til å ha ringe tanker om oss selv.

Denne vanskelighet for å se seg selv ser man gjerne aller tydeligst hos andre. Har det ikke ofte forundret oss hvor vanskelig vår neste har for å se seg selv? Men har vi tenkt over at denne forundring over vår neste nettopp er et av bevisene for hvor vanskelig nettopp vi har for å se oss selv? Jo større forundring man har over sin neste hva dette angår, jo større kan man regne med at ens egen uduelighet til å se seg selv er. Og dette bør forundre oss. Vår forundring må flyttes over fra å gjelde vår neste til å gjelde oss selv.

«Svikefullt er hjertet, mere enn noe annet, og ondt er det, hvem kjenner det?» Jer. 17, 9. Luther skal ha uttalt at han var mer redd for sitt eget hjerte enn for paven i Rom. Mer redd for sitt eget hjerte, vil jo i denne forbindelse si: redd for sine egne følelser, sin egen fornuft, sin egen smak, sin egen bedømmelse.

Erkjennelsen av vår store vanskelighet for å se oss selv bør utvirke at vi ydmyker oss dypt og ber Gud om lys. Lys fra Gud betyr ikke bare å få noen nye tanker angående et eller annet livsområde. Nytt lys gir ny dom og nytt liv ved erkjennelse. Mer lys bringer mer dom og mer liv. «Menneskets ånd er en Herrens lampe, den ransaker alle lønnkammerne i hans indre.» Ordspr. 20, 27. Vår ånd er gitt oss som en lampe til å ransake vårt indre. Og når den får forbindelse med Guds Ånd, så kan dette skje.

Vi leste i Ordspr. 21, 2 at alle en manns veier er rette i hans egne øyne, men Herren veier hjertene. Våre egne øyne er ikke tilstrekkelige. De må opplyses av Herren. Og han vil gi oss råd med sitt øye. Sal. 32, 8. En veldig hjelp har han også nedlagt i de helliges samfunn, i broderskapet.

En av de første leksjoner som Paulus hadde å lære like fra sin omvendelse, var at han trengte de andre, var avhengig av brødrene. Vi leser jo om at han mistet sitt syn og at Ananias måtte komme og be for ham. «Og straks falt det likesom skjell fra hans øyne, og han fikk sitt syn igjen.» Ap. gj. 9, 18. Denne lekse om sitt avhengighetsforhold til de helliges samfunn glemte han aldri. Også mot slutten av hans liv leser vi om ham at han ble styrket og fattet mot da han så brødrene.

Ja, det er nok mange skjell som kan falle fra våre øyne i samfunnet med de hellige, hvis vi bare erkjenner hvor vanskelig vi har for å se oss selv og er innstilt på å ydmyke oss.