Er det da noen trøst i Kristus?

Er det da noen trøst i Kristus

Paulus spør egentlig her om det er noen trøst i Kristus, men det står ingen spørsmålstegn. Han sier jo indirekte at det er trøst og Åndens samfunn, medfølelse og barmhjertighet. Er det det sier han, da gjør min glede fullkommen, så I har det samme sinn. Mye uro mellom brødre og søstre kommer av at de søker sin trøst hos andre. De har den altså ikke i Kristus.

Apostelen tar et eksempel på det, da han taler om å vike tilbake fra Guds nåde. Før har han talt om tukten, som alle ekte sønner får del i. Den virket slik hos hebreerne at de fikk hengende hender og maktesløse knær. Er det tilfelle, da søker de trøst hos andre, og de finner den ikke i Kristus. «. . . at ikke noen bitter rot skal vokse opp og volde mén, og mange bli smittet av den.» Hebr. 12, 15.

Vi kan ikke foreskrive Gud på hvilken måte han skal tukte oss. Det gjør han ved sin styrelse på mange forskjellige måter. Svært ofte blir det gjennom andre mennesker, brødre og søstre, hva de sier og hvordan de oppfører seg. Man liker det ikke, føler seg støtt, blir fornærmet og får imot dem. Da har en veket tilbake fra Guds nåde, og en snakker med andre om det som er sagt eller gjort, i en bitter ånd, for å få trøst og medfølelse. Da hender det at de en snakker med, har så lite forståelse at de blir smittet av samme bitterhet, og får medfølelse med hans kjød og vil trøste det. Han motarbeider Gud.

Jesus led idet han ble fristet. Hvorfor led han? Jo, for ikke å synde. Hebr. 2, 14—18. Han hadde jo det samme kjød som oss. Hebr. 4, 15. Det kaller Peter å lide i kjødet, 1. Pet. 4, 1—2, en lidelse som gjør at vi kan leve etter Guds vilje den tid vi ennu skal være i kjødet. Og vi leser i v. 12—13 at vi ikke skal undre oss over den ild som kommer over oss til prøvelse, for hvis det er Kristi lidelser vi er i, da skal vi glede oss, forat vi også i hans herlighets åpenbarelse kan glede oss med jubel.

I Fil. 3, 10 leser vi: «Så jeg kan få kjenne ham og kraften av hans oppstandelse og samfunnet med hans lidelser, idet jeg blir gjort lik med ham i hans død.»

Hvem er det altså som finner trøst i Kristus og Åndens samfunn osv? Jo, det er tydelig ved disse ord. Det er de som har del i Kristi lidelser og blir gjort lik med ham i hans død. Han som ble bitter, hadde ikke noe samfunn med Kristus i hans lidelser, og dermed fant han heller ikke noen trøst og Åndens samfunn i Kristus, og måtte søke det hos mennesker. Han forsto hvem han kunne få medhold av. Han bygget ikke samfunnet og enheten. Han splittet og besmittet de andre.

«. . . så I har det samme sinn, idet I har den samme kjærlighet og med én sjel har det ene sinn.» Hva er det for et sinn? Jo, det er Kristi sinn, det sinn å fornedre seg selv og ikke akte sin tjeneste som et rov, som en er redd for at de andre skal ta fra en. Bare i dette sinn finner du medfølelse og barmhjertighet i Kristus. Og bare i dette sinn kan du bygge samfunn og enhet. Bare de som har dette sinn, kan bli ett likesom Faderen og Sønnen er ett.

«For likesom Kristi lidelser kommer rikelig over oss, så er og vår trøst rikelig ved Kristus.» 2. Kor. 1, 5. «Og vårt håp om eder er fast, da vi vet at likesom I har del i lidelsene så skal I og ha del i trøsten.» V. 7.

Og Paulus fortsetter videre i kap. 4 å tale om sine lidelser på forskjellig vis. Men fordi han alltid bærer Jesu død med seg i legemet, blir også Jesu liv åpenbart i hans legeme. Det er synden i kjødet som hindrer Kristi liv. Når vi da har samfunn med hans lidelser, og døden over synden i kjødet er virksom, da er trengselen kortvarig og lett, og virker for oss en evig fylde av herlighet i overmål på overmål. Når det er sant, da er det ingen mangel på trøst og Åndens samfunn, kjærlighetens husvalelse, medfølelse og barmhjertighet i Kristus.