Stevnereferat: Ungdom 1979

Ungdomsstevnet

Stevnetiden på Brunstad er en velsignet tid, og også en kampens tid. På ungdomsstevnet i sommer ble det også talt mye om kamp mot synd og mørke og oppglødet til strid i troens ånd og kraft. Det ble samlet krefter til strid i disse stevnedager. Og en vekkelse til omvendelse og fornyelse brøt ut. På vekkelsesmøtene om kveldene var det usedvanlig mange som ønsket forbønn, ja skarevis søkte de unge frelse og fornyelse, med stort alvor og av oppriktige hjerter. Gud velsigne dem alle og bevare dem i denne vanskelige tid!

Det var vesentlig ungdommen som hadde ansvar for møtene, møtenes gang og innhold.

Helt fra begynnelsen fikk vi høre om det skarpe skille som er mellom lys og mørke, mellom godt og ondt, mellom troskap og utroskap, og at det gjelder å lære å skille i stadig dypere grad. Vi leser om Sadoks sønner i Esek. 44, 23: «De skal lære mitt folk å skille mellom hellig og vanhellig og forklare dem forskjellen mellom urent og rent.» Og i Jer. 15, 19 ser vi hvilket løfte de har som skiller det edle ut fra det uedle: De skal være som Herrens munn.

Svært viktig for den unge kriger i Guds hær er det også å skille seg ut fra verdens mennesker og deres interesse. Hvis man ikke er radikal her, drukner man i folkemengden og kan miste sin personlighet. Noah hadde i sin tid lys og forståelse, og det var nok ikke vanskelig for ham å være utskilt fra datidens vantro mennesker. Det kan imidlertid tenkes at det føltes som en stor prøvelse for hans sønner å bli så grundig utskilt. Men da de ugudelige druknet i vannflommen, var de nok ikke bedrøvet over utskillelsen.

«Salig er den mann som ikke vandrer i ugudeliges råd og ikke står på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete.» Sal. 1, 1. En ting er å vandre i ugudeliges råd. Men det går også an å stå på synderes vei. Man vil ikke direkte være med på mørkets gjerninger, men man liker kanskje å oppholde seg der hvor syndere er, slik at man både ser og hører det som på ingen måte gagner en. — «Skill eder fra dem», lyder formaningen.

Vi oppflammes i Efes. 6, 11 flg. til strid mot ondskapens åndehær. Det er en kamp for renhet, for enhet, for ærefrykt osv. «Jag etter . .», «riv til deg», «strid», «legg vinn på.» Det er mange slike og lignende formaninger i Guds ord. I denne strid gjelder det som i all annen krig å være spesielt våken på de områder hvor en er svak og hvor fienden lett kan fange en. En har f. eks. en tilbøyelighet til lettferdig tale og spøk. Dette er da et område hvor en lett kan bli et bytte for fienden, og det gjelder å være spesielt våken for denne fare.

«La det bli i eder som I hørte fra begynnelsen!» 1. Joh. 2, 24. — Vi leser i «Apostlenes gjerninger» om de atenere som samlet seg på Areopagus at de «ga seg ikke stunder til annet enn å fortelle eller høre nytt.» I vår tid er det så mye som hender, og det er mye virksomhet. Også i menigheten er det mye virksomhet og mye en kunne være med på av sammenkomster av forskjellig slag. Men det som gjelder er at det blir i oss som vi hørte fra begynnelsen. «I som er bygget opp på apostlenes og profetenes grunnvoll.» Det er det som apostlene og profetene har talt om som må være vår interesse. Og den hunger og tørst og gudsfrykt som preget menn som J. O. Smith og Elias Aslaksen må også være til stede og forbli i oss. Vårt liv skal bygges på apostlenes og profetenes grunnvoll. Det er mye virksomhet, men la oss se til at livet blir bevart, det skjulte liv med Kristus i Gud.

I Salme 52 sier David: «Jeg setter min lit til Guds miskunnhet evindelig og alltid.» Dette er ydmykhet og tro. Det er ikke spørsmål om hvor svake og elendige vi er. Vi har bare å sette vår lit til Guds miskunnhet og nåde. Gjør vi ikke det, vil motløsheten melde seg. Motløshet er hovmod, det er å være «skuffet over seg selv», fordi en ventet noe av seg selv.

«Vær et forbilde for de troende!» Denne formaning fikk den unge Timoteus av den store apostel Paulus. La oss ta formaningen til oss, slik at det blir noe bevisst for oss, noe vi tenker på og lever i. «Tenk på dette, lev i dette!» Ja, la oss arbeide med dette. Vi kan jo spørre oss selv og holde ettertanke: Er jeg et forbilde? I tale? I ferd? I kjærlighet? I tro? I renhet?

I 1. Kor. 10 stilles Israels ferd og skjebne i ørkenen frem som forbilde på hvor galt det kan gå når en «setter seg ned for å ete og drikke og står opp for å leke.» V. 7. Israels folk ble et forbilde til skrekk og advarsel og ikke til etterfølgelse. De hadde kun sans for å nyte og leke. Man kan leke bort sin ungdomstid. Ja, man kan leke med synden så man blir et forbilde til skrekk og advarsel. Det finnes forbilder til advarsel for oss. Men det finnes også forbilder som varmer våre hjerter og maner til troskap. La oss bli slike!

Matt. 6, 1—18. I dette kapittel blir vi spesielt formant til å vandre for Guds åsyn. Det gjelder å ha en åpen og klar forbindelse oppad. Det man gjør, skal man gjøre i tro og til Guds velbehag. Vandrer vi for menneskers åsyn, har vi ingen lønn hos Faderen. Skal vi da i det hele tatt tenke på lønn? Ja, det lærer både Jesus og apostlene oss. Men vi skal ikke tenke på lønn av mennesker. Vi skal ha lønn i oppstandelsen. Det å være troende vil si å leve for ham som skal lønne oss i oppstandelsen.

Dette var et kort utdrag fra ungdomsstevnets møter. Samværet for unge brødre, i tilslutning til ungdomsstevnet, ble også rikt velsignet og ga mangt og mye å tenke over og arbeide med i tiden som kommer. Her er noen «smakebiter»:

«Heller ikke søkte vi ære av mennesker, hverken av eder eller av andre, enda vi hadde kunnet kreve ære som Kristi apostler.» 1. Tess. 2, 6. Paulus hverken søkte eller krevde ære. Det kom ikke noe frem fra ham som duftet av at han f. eks. skulle føle seg ærekrenket. Vår ære er egentlig vårt liv som menneske. Og et menneske kan forsake og ofre mye for å få et navn. Vi leser i Skriften om Serujas sønner, f. eks. De ofret seg veldig for David, og ved det ble de store menn. Men i all sin iver for David søkte de sitt eget. Man kan vise stor offervillighet midt i det at man søker sitt eget.

Nei, vår ære og vår «plass» må ikke være i vårt hjertes tanke! At det kan dukke opp i «lystenes tanker» som fristelse, er noe ganske annet. Men da heter det: «Så død da!» Alt må være for Kristi æres skyld.

Vi kan ikke «hoppe inn» i en fullkommen tjenestegjerning på ett, to, tre. Det er en «høyskole» å gå. I denne høyskole på Sion må vi spesielt akte på Herrens tukt. Uten tukt får vi ikke visdom. I Hebr. 12 leser vi at den Herren elsker, den tukter han. Tukt er en betroelse. Vi er tvers igjennom dåraktige og uduelige, uten forståelse for det som hører Guds rike til. Men ser Herren at vi har sinnelag til å ville rense oss, da lar han oss få del i renselse ved tukt og lidelser, ved doms og fortærelses ild. Herren taler i rensede hjerter og meddeler sin visdom. La oss derfor elske tukten!

Vi fikk også en grundig undervisning i rettferdighet. Den strekker seg såre vidt og berører alt i vårt liv i tanker, ord og gjerninger. Den knyttes til de største og herligste løfter.