Stevnereferat: Sommer 1979

Sommerstevnet 1979

Sommerstevnet på Brunstad samlet ca. 4500 venner fra mange land og flere verdensdeler. Også fra Øst-Europa kom en gruppe venner. Og stevnet var i sannhet verd de lange reiser, enten de nå var kommet fra Australia eller Amerika. Her skal gis et utdrag fra møtenes innhold:

I Efeserbrevet 4, 11 leser vi: «Og det er han som ga oss noen til apostler, noen til profeter . . .» Hvem er «han» som det her er tale om? Jo, det leser vi i vers 10: «Han som fór ned, er den samme som fór opp over alle himler for å fylle alt.» Det er jo Kristus vi leser om her, han som fornedret seg selv og var lydig inntil døden.

Det som er vanskelig for oss mennesker, er å «fare ned». Menneskene bruker gjerne alle sine evner i en innsats for å komme opp, søke en posisjon, oppnå anseelse. Hvis vi også i menigheten bruker våre evner og gaver i en streben for å komme opp, da har vi totalt misforstått hva menigheten er. — Det er kanskje noen og hver som gjerne ville bli regnet som apostel, profet, evangelist, hyrde eller lærer. Men av Ef. 4, 12 forstår vi at alle disse er tjenere, som skal hjelpe andre til tjenestegjerning. Disse arbeider med det mål at de andre må bli duelige. Det å være tjener i menigheten, vil si å gå ned for å hjelpe andre opp.

Det gjelder derfor å ta en tjeners skikkelse på seg. Fil. 2, 7—8. Men ikke bare det. Som tjener må en også forstå å ydmyke seg. Når en tjener så godt en kan, og likevel blir kritisert, da gjelder det å ydmyke seg. Hvis ikke får Satan makt iblant oss. Ved troskap i det skjulte kan den enkelte være med å bygge Kristi legeme.

I Ef. 2, 14—16 leser vi om Jesus, som «nedrev gjerdets skillevegg, fiendskapet, idet han ved sitt kjød avskaffet den lov som kom med bud og forskrifter, forat han ved seg selv kunne skape de to til ett nytt menneske, idet han gjorde fred, og forlike dem begge i ett legeme med Gud ved korset, idet han på dette drepte fiendskapet». — Fiendskapet ligger i kjødet, i alle menneskers kjød. Og det er ved korset dette fiendskap drepes. Omkring den bror og søster som korset er virksomt i, oppstår det aldri strid. Det er det samme hva slike blir utsatt for, så står de der urokkelige i fred og hvile og sann omsorg. Det er slike som bygger Kristi legeme, ved at korset virker innenfor deres eget legeme. De tjener og velsigner. Og blir de utsatt for kritikk og misnøye, så arbeider de bare på sin frelse og dømmer seg selv i stedet for å forsvare seg.

Mange forstår dette som lære, men ikke som liv. Når vi av hjertet blir lydige mot læren, begynner vi å forstå det som liv.

All Guds vilje ble legemliggjort i Jesus. Og han ble fullendt gjennom lidelser. Som lemmer på hans legeme skal vi ledes til å frembære oss selv som offer i alle forhold som kommer på. Guds vilje skal også legemliggjøres ved oss. Ved vårt legeme skal Satan tape sin makt. Det gjelder derfor aldri å forsvare noe av det som skal dødes i oss selv.

I Rom. 8, 4 leser vi: «. . . forat lovens krav skulle bli oppfylt i oss.» Lovens krav var jo: Du skal ikke begjære. Her gjelder det å vise troskap. Når en kommer opp i en vanskelighet, begjærer en kanskje at andre skal erkjenne at de har tatt feil. Men det er jo begjæret i oss selv som skal bringes i døden. Det er jo heller slett ikke sikkert at de andre har noen interesse av å erkjenne. Men det skal da ikke gjøre noe hverken fra eller til for vårt vedkommende!

I Joh. 2 leser vi beretningen om Jesus da han renset templet og drev ut av templet alle som gjorde Guds hus til en handelsbod. Alle disse tenkte på vinning. Men Jesus drev dem ut i hellig nidkjærhet. «Nidkjærhet for ditt hus skal fortære meg.» Denne nidkjærhet må vi fylles av når det gjelder vårt legemes tempel. Vårt legeme er den Hellige Ånds tempel. Der skal det være stille og fredfullt. Ingen krav, ingen tanke på ære eller vinning. — Og når Jesus snart kommer igjen, skal han, sammen med de hellige, gjøre hele verden til Guds tempel.

«Herren har sagt at han vil bo i mulmet.» 1. Kong. 8, 12. Det er der i det skjulte, i det lave, at de sanne krefter samles, der hvor man holder sin egen person skjult.

En skolegutt kunne framsi et langt og vanskelig dikt utenat, og læreren sa til ham: «Du er flinkere enn meg, men glem ikke fortsatt å lære av meg!» — De Guds menn som er våre forløpere og veiledere, har gitt oss en veldig undervisning i Guds ord. Og vi kan lett tilegne oss kunnskapen og framsi den, den ene bedre enn den andre. Men la oss ikke glemme å lære av dem denne edle kunst å holde seg i det lave og holde sin egen person skjult!

«Lær av meg! for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet» sier Jesus. Det er nok ikke gjort på noen dager å lære av ham å bli saktmodig og ydmyk av hjertet. Vi må stå i denne lære hele vårt liv.

Vi leser i Matt. 20 om Sebedeussønnenes mor, som gjerne ville at hennes to sønner skulle sitte ved Jesu side i Guds rike. «I vet ikke hva det er I ber om» sa Jesus. — Det er nok ikke uvanlig at en mor eller hustru søker å få sin sønn eller sin mann frem og opp på «ærens tinder». Slike vet heller ikke hva de holder på med. — Nei, det er ved å tømme den kalk Jesus tømte, ved å fornedre seg, at man kan få en plass i Guds rike.

Vi leser i nevnte beretning at de ti andre disipler ble harme på de to brødre. Dette var jo også en skandale. De fryktet vel for at de to skulle få en rang foran dem. Jesus måtte vise dem veien til sann storhet. «Den som vil bli stor iblant eder, han skal være eders tjener, og den som vil være den første blant eder, han skal være eders træl.» V. 26—27.

I lignelsen om vintreet og grenene sier Jesus at hver gren som bærer frukt, den renses, forat den skal bære mere frukt. — Når en stiller seg til tjeneste, må en regne med å bli utsatt for kanskje både kritikk og misnøye. Da gjelder det ikke å trekke seg tilbake, men rense seg.

La oss ta et lettforståelig eksempel fra en familie der en av de eldste døtrene stiller seg til tjeneste for å pakke ned mat og utstyr til en familieutflukt. Hvis det ved fremkomsten viser seg at det mangler f. eks. noen skjeer eller gafler til måltidet, så vil hun kanskje høre bebreidelser fra sine yngre søsken for at hun ikke hadde tatt med nok spisebestikk. Hun som tjente, fikk kritikken, mens de som intet hadde gjort, var «utenfor all kritikk». — Hvilken utsøkt anledning dette er for den tjenende til å bli renset, for å bære mer frukt!

I Kristus er Guds kraft og Guds visdom tilstede. 1. Kor. 1, 24. Og ved korset kommer denne kraft og denne visdom til syne. Lever man ikke et korsfestet liv, så blir man et bytte for dårskapen. Ved korset kommer vi til visdom. For på korset blir «jeget» bragt i døden. Det er «jeget» som hindrer enhet og broderskap. I Kristus kan vi få et nytt «jeg», som heller vil lide enn å synde, heller fornedre seg enn opphøye seg.

«Nu gleder jeg meg over mine lidelser for eder» sier Paulus til kolossenserne. Dette er glede på høyeste plan. Forutsetningen for denne glede er at det gamle «jeget» blir overgitt til døden. Da får man glede midt i lidelsene for menigheten. Og vi lærer å glede oss over alt det gode vi kan se hos våre brødre og søstre.

«For så mange som Guds løfter er, i ham har de sitt ja, derfor får de og ved ham sitt amen, Gud til ære ved oss.» 2. Kor. 1, 20. Mellom «ja» og «amen» får man kjenne Kristi lidelsessamfunn. Etter vårt ja til Guds vilje og ord kommer vi inn i et lidelsesforhold, og ved troskap i dette kommer vi til vårt amen.

Det må være all vår lengsel og bønn at Gud blir æret ved oss. Paulus levde og virket for at Kristus skulle bli forherliget ved hans legeme. O, hvor vi trenger å be av hjertets dyp: Helliget vorde ditt navn! Komme ditt rike! Skje din vilje!

Hvilken tjeneste er størst? Er det en profets tjeneste? En hyrdes tjeneste? Denne eller hin tjeneste? — Den tjeneste er størst, som gjøres med den største kjærlighet, — likegyldig hvilken tjeneste det er.

Vi må regne med at vi som naturlige mennesker ikke har annen sans enn for det som hører menneskene til. Men hvor stort det er å få sans for å lide i kjødet, sans for å fornedre seg! Sans for å dømme seg selv i stedet for å forsvare sitt selvliv!

Følger noen tidsånden, da er man med på å bygge «Antikrists legeme» og ikke «Kristi legeme». I tidsånden ligger det å ville opphøye seg. Alt går ut på å opphøye seg. Å trette, f. eks., hva er det annet enn selvopphøyelse? De som bygger Kristi legeme kan ikke trette eller strides med hverandre.

Antikrist er kalt syndens menneske. Alt det onde som bor i kjødet blir legemliggjort ved ham. Men i Kristus tok hele guddommens fylde bolig. All Guds fylde ble legemliggjort i ham.

Nå skal Kristi liv legemliggjøres ved vårt legeme. Der kommer altså et legeme til syne som representerer det liv som er hos Faderen. Dette er vårt kall, nemlig å legemliggjøre Guds vilje på jord.

Da må vi komme inn i den tjeneste som det står om i Rom. 7, 6: «. . . så vi tjener i Åndens nye vesen, og ikke i bokstavens gamle vesen.» I «Åndens nye vesen» går man til angrep på det som bor i kjødet. Og her kommer man til Kristi lidelser.

En kan jo i livets forhold fornekte seg meget for å gjelde for å være god. En kan lide meget for å bevare sin ære. Men dette er jo ingenlunde Kristi lidelser! Står en i Kristi lidelser, da blir en også delaktig i Kristi død. Da kommer en til hvile!

I Rom. 7 skriver apostelen Paulus i v. 21: «Så finner jeg da den lov for meg, jeg som vil gjøre det gode, at det onde ligger meg for hånden.» Og i v. 23 leser vi om «en annen lov i mine lemmer, som strider mot loven i mitt sinn». — Vi blir f. eks. tilsnakket for noe, kritisert eller kanskje rettet på for noe. Hvordan reagerer vi? Vi mente det godt. Ja, vel. Men vi må jo regne med at det onde lå oss for hånden, vi må regne med den annen lov i lemmene, som strider mot loven i vårt sinn. Det er det samme hvor godt vi har ment det, så er det vel kommet noe frem fra denne «annen lov i våre lemmer»? Det er ved å være ydmyke og erkjennende at vi kan finne frem til denne lov og bekjempe og beseire den.

«Vi er regnet som slaktefår.» Rom. 8, 36. En vil kanskje gjerne regnes for en god bror, en god søster, eller regnes for å være betydningsfull. Måtte vi få kjærlighet til dette å bli regnet som slaktefår!

Mye stress og mye sykdom kommer av at man ikke orker å ydmyke seg og be sin neste om tilgivelse. Det ligger legedom i å erkjenne og å bøye seg.

Fra deres liv som i likhet med Paulus av hjertet kan utbryte: Jeg elendige menneske! utgår det velsignede virkninger, en dragelse til ydmykhet. Deres liv er et «kom»!

I Ef. 4, 15 leser vi om å være sannheten tro i kjærlighet og om i alle måter å vokse opp til Kristus. I vers 16 leser vi bl. a. om den virksomhet som er tilmålt hver del især. En må ikke være så interessert i å være virksom at vi glemmer det første, nemlig at det gjelder å være sannheten tro i kjærlighet. Blir man oversett og glemt, er det bare om å gjøre å være tro mot ham som er hode for legemet, da skal nok han vite å gi oss den virksomhet på legemet som passer for oss.

«For vår trengsel, som er kortvarig og lett . . . .» 2. Kor. 4, 17. Ja, hvordan opplever vi vår trengsel? Som kortvarig og lett eller som langvarig og tung? Har vi det evige for øye, blir trengselen lett. Ser vi på det ytre, det synlige, blir den tung. Se vers 18.

Verdens bekymring og rikdoms forførelse er en enorm fare og snare i vår tid. Matt. 13, 22. Satan søker å forføre menneskene med det som hører jorden til, f. eks. penger og ære av mennesker. Kristus vil løsrive vår menneskeånd fra det synlige og jordiske.

Vi har lært Kristus å kjenne som en som ga sitt liv, sitt alt. Havesyke var langt borte fra ham. Vi må følge ham i disse fotspor og få salvede øyne så vi kan forstå oss på det som gjør oss rike i Gud og som gir oss en rik inngang i Guds rike.

1. Pet. 3, 13: «Og hvem er det som kan gjøre eder ondt såfremt I legger vinn på det gode?» — Dette spørsmål bør vi besvare. Hvis det overhode finnes noen person som jeg mener kan gjøre meg ondt, da har jeg dermed også sagt at jeg ikke legger vinn på det gode. — «Men om I enn skulle lide for rettferdighets skyld, er I salige», v. 14. Ja, det er rikelig anledning i denne verden til å bli salig.

Åndens frukt, Gal. 5, 22, er resultatet av Åndens arbeid gjennom lengre tid. Hvis ikke Åndens frukt utvikles i ens liv, blir gaver og evner en kun til fordervelse. Tenk hvor rik man blir når man rotfestes og grunnfestes i kjærlighet f. eks.! Da kan man tilgi alle og elske alle. Man kan da ta imot råd og formaning uten å protestere og opponere. Man står da i en stadig rensningsprosess. Kommer vi ut av denne rensningen, så kommer vi også ut av kjærligheten.

Vår kjærlighet skal bli rikere og rikere på kunnskap og all skjønnsomhet, forat vi må kunne dømme om de forskjellige ting og være rene og uten anstøt til Kristi dag. Fil. 1, 9—10. Vårt kall er å bli uten anstøt. Selv om man står i kjærligheten og mener det godt, kan man volde anstøt. Derfor må kjærligheten bli rikere og rikere på skjønnsomhet, slik at vi blir uten anstøt.

Job. 35, 4 flg. — Jo mer guddommelig du blir, jo mindre betydning har det hva du blir utsatt for. Og jo mer menneskelig du er, jo større betydning har det for deg hva menneskene sier og tenker om deg og hvordan de behandler deg. «Det går så inn på meg» sies det gjerne. Ja, det kommer av at en er menneske og menneskelig.

V. 10: «. . . Gud, min skaper, han som lar lovsanger lyde om natten». Går vi inn i Kristi død med vår menneskenatur, bryter lovsangen ut. Vær ikke opptatt med det som «går så inn på deg». Gud lar lovsanger lyde om natten, når alt ser mørkt ut.

I Joh. 16, 21 står det om kvinnen, at når hun har født sitt barn, da kommer hun ikke lenger sin trengsel i hu, av glede over at et menneske er født til verden. Hvilken kontrast denne innstilling er til den ånd som råder i tiden! «Glede over at et menneske er født til verden»! Barn er en Herrens gave. Og vi må ikke på noen måte la verdensånden trenge inn i menigheten, heller ikke hva dette angår.

Det finnes ingen vanskelighet som ikke kan løses ved ydmykhet. På den annen side finnes det heller ingen herlighet som ikke kan tapes ved hovmod.

Ovenstående referat skulle gjengi det vesentligste av stevnets innhold. Et slikt stevne er jo en veldig kamp mot de ødeleggende krefter som vil trenge inn og om mulig ødelegge oss alle. Måtte så hver enkelt av oss være tro i denne kampen hver på vårt sted.

Det ble under stevnet også holdt vekkelsesmøter for ungdom, hvor den samme kampen ble ført. Mange søkte frelse og fornyelse. Må Gud velsigne all vår ungdom og bevare dem alle, så de ødeleggende krefter i tiden ikke må få ødelegge noen av dem!