Bekjennelsen av vårt håp

Bekjennelsen av vårt håp

«Men Kristus som Sønn over hans hus, og hans hus er vi, såfremt vi holder vår frimodighet og det håp som vi roser oss av, fast inntil enden.»

Vi skal som levende stener oppbygges «til et åndelig hus, et hellig presteskap». 1. Pet. 2, 4—5. Dette er avhengig av vår frimodighet til å rose oss av dette håp. Slutter vi med det, opphører også denne utviklingen hos oss til å bli oppbygget som «hans hus». Så stor betydning har vår bekjennelse.

«Det er troens ord, det som vi forkynner, for dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppvakte ham fra de døde, da skal du bli frelst, for med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse.» Rom. 10, 9—10. Vi vet at når en omvender seg, har det en veldig betydning at han bekjenner det. Mange regner det for en engangsforeteelse. Nå har han gjort det, og han regner det slik at det er gjort og i orden, og det behøves ikke å gjøres mer. Da tar han feil. Det står jo om å bygge opp — et arbeide som skal bli gjort med oss, og det er avhengig av at vi har frimodighet til å rose oss av det håp vi har.

Vår bekjennelse kan vi inndele i to områder. Det ene er hva Jesus Kristus har gjort for oss, og det andre er hva han vil gjøre i oss og ved oss. Har en opplevd syndenes forlatelse, må en også bekjenne hva en har opplevd. Men å bekjenne at en tror på at ens synder er tilgitt, uten også å bekjenne sitt håp om å få seier, bli befridd fra syndens makt, er meningsløst.

Når en bekjenner sitt håp om seier over synden, og en da faller i synd, blir det kanskje sagt til en: Var det ikke du som skulle ha seier over synd? — Da føler man vanæren og blir fristet til å slutte å rose seg av sitt håp. Mange er falt i den grøften. De har hørt om en høy bekjennelse og et dårlig liv, så de tenker at det er best å tie stille. Men da lykkes det ikke, ser vi av det siterte.

For høy bekjennelse er å vidne om noe som ikke er sant, det er ikke å bekjenne sin tro og sitt håp: «Men tro er full visshet om det som håpes, overbevisning om ting som ikke sees.» Hebr. 11, 1. Du kan bare svare han som spør, når du faller i synd: Jo, visst er det jeg som tror på seier, men jeg er ikke kommet til det ennå. Jeg er disippel, vent så skal du få se.

At en slik blir spurt, hjelper en til å våke og be, og den hjelp trenger vi. Ved det kommer vi også de andre til hjelp som hører min frimodighet i troen, og som med tiden opplever å se at jeg ikke blir til skamme.

«Ettersom vi da har en stor yppersteprest, som er gått gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen.» Han er jo prøvd i alt i likhet med oss og kan ha medynk med våre skrøpeligheter. Derfor kan vi med frimodighet komme frem for nådens trone. Vår bekjennelse er ikke grunnet på vår egen kraft, men på den nåde vår yppersteprest gir til den som tror og bekjenner sitt håp. Hebr. 4, 14—16.

«La oss holde uryggelig fast ved bekjennelsen av vårt håp — for han er trofast som gav løftet —.» Hebr. 10, 23—25.

Det står: «uryggelig fast». Det sier at det er lett å gi opp bekjennelsen, fordi en får det ikke til som en gjerne ville, eller det går ikke så fort som en ønsker. Man vil ikke ha den ydmykelsen at det går så dårlig, og så slutter en å bekjenne sitt håp. Da slutter også din åndelige utvikling. Du er kommet ut av v. 22. Da nytter det ikke å komme frem på den nye og levende vei.

Bekjennelsen har også en veldig betydning for samfunnet i menigheten. En som går på møtene og aldri ber eller vidner, får man heller ikke samfunn med. Han er heller ikke med og oppbygger de andre, hverken ved det han håper, eller ved det Gud har utrettet i ham. Så viktig er det å bekjenne Jesus Kristus og å rose seg av det håp vi har i ham som yppersteprest. Rom. 5, 1—3.