Kristi lidelser og Kristi kjærlighet

Kristi lidelser og Kristi kjærlighet

«Og vi har kjent og trodd den kjærlighet som Gud har til oss. Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, han blir i Gud, og Gud blir i ham.»

Gleden og varmen i kjærligheten kan være forskjellig, men er det kjærlighet, da er det varme, og vi formanes til å tilta og jage etter kjærlighet. Det betyr da at den blir varmere og varmere. Når det gjelder å forstå seg selv, så er det intet område det er lettere å forstå seg selv på, enn om en er i kjærligheten eller ei. På det området forstår og vet man også enten man er i Gud eller ei. Det er ofte et vanskelig spørsmål for enkelte å være fullviss på. Johannes lærer oss her klart at den som er i kjærligheten, han er i Gud, og Gud blir i ham.

Hvordan kan vi da så klart vite om vi er i kjærligheten eller ei? Jo, hvis vi elsker, så har vi fred og glede. Her dreier det seg om å elske mennesker som vi ser og har med å gjøre. Hvis vi elsker dem, har vi alltid fred når vi møter dem, og vi gleder oss, og hvordan de er, har intet med det å gjøre. Men varmen i vår kjærlighet kan vi ikke bedømme. Vi trenger alltid den formaning Paulus gir i 1. Tess. 4, 9—10: «Men om broderkjærligheten trenger I ikke til at noen skriver til eder, for I er selv lært av Gud til å elske hverandre, I gjør det jo også mot alle brødrene i hele Makedonia. Dog formaner vi eder, brødre, at I enn mere gjør fremgang deri.» Derfor vil vi alltid føle oss fattige på kjærlighet, trass i at vi har fred og glede ved hvert menneske vi har med å gjøre.

Men om vi elsker, så trenger vi likevel å lære å elske slik som skrevet står: «. . . forat de kan lære de unge kvinner å elske sine menn og sine barn.» Tit. 2, 4.

«Og dette beder jeg om at eders kjærlighet ennu må bli alt rikere og rikere på kunnskap og all skjønnsomhet, forat I må kunne dømme om de forskjellige ting, så I kan være rene og uten anstøt til Kristi dag.» Fil. 1, 9—10.

Jesus sier: «Elsk eders fiender, velsign dem som forbanner eder, gjør vel imot dem som hater eder, og bed for dem som forfølger eder, forat I kan bli eders himmelske Faders barn.» Matt. 5, 44—45.

Ja, her er områder hvor en kjenner seg fattig på varme og visdom til å elske. Men fordi vi er i kjærligheten, er vi i Gud og har fred og glede, og ved disse forhold er det rikelig anledning til å utvikles i Gud og få del i hans natur. Da er alltid det spørsmål i mitt hjerte: Hvordan kan jeg overvinne det onde med det gode? Hvordan skal jeg få gjort dem noe godt? Da er jeg i Gud.

«Ingen har noensinne sett Gud, dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss.» Ved de andre og omgangen med dem, ser vi Gud, og blir vi i kjærligheten, lærer vi Gud å kjenne. Når Paulus taler om å bære Jesu død med oss i legemet, forat også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme, så er det skrevet i forbindelse med hans lidelser. 2. Kor. 4, 8—11, 17. Og trengslene virket i ham en evig fylde av herlighet i overmål på overmål. En kan aldri få kjødet til å elske, men Kristi lidelser og død gjør ende på synden — kjødet med dets lyster og begjæringer. 1. Pet. 4, 1—2 og 12—13. Fil. 3, 10. Bare på den måten kan man forbli i kjærligheten — i Gud — så Åndens frukter kan komme til syne. Derfor kan også Jakob si: «Akt det for bare glede, mine brødre, når I kommer i allehånde fristelser.» Da kan Jesu død virke i mitt legeme, slik at min ånd kan, ved den Hellige Ånds ledelse, komme dypere inn i Gud, og jeg kan få visdom til å elske, så kjærligheten blir varmere.

Denne utvikling ser vi hos Paulus i hans tjeneste. 2. Kor. 6, 3—10. Vi ser at trengslene virker denne fylde av Kristi dyder. Uten å forstå Kristi lidelser og død, og å være trofast på den nye og levende vei Jesus innvidde, er det umulig alltid å forbli i kjærligheten, og i alle måter å vokse opp til ham som er hode for legemet. Ef. 4, 15.