I Kristus

I Kristus

Ja, bare i Kristus er den sanne og evigblivende herlighet. Der er visdommens og kunnskapens skatter som har vært skjult fra evige tider. Rikdommen i Kristus var skjult for profetene. De så klart i detaljer hva som skjedde med Kristus i det ytre. De så at Judas forrådte Jesus for 30 sølvpenger. Sak. 11, 12—13. David så også Judas. Sal. 41, 10 og 55, 14. Han så at Jesu hender og føtter var gjennomboret og at de delte hans klær mellom seg og kastet lodd om hans kjortel. Sal. 22, 17—19. Han så at ingen av hans ben ble sønderbrutt, 34, 21, og at han fikk galle å ete og eddik å drikke. 69, 22.

Esaias så at Jesus ikke opplot sin munn til selvforsvar og var lik et får som tidde når det ble klippet. Es. 53, 7. Ja, hele kap. 53 er et klart syn om Jesu lidelser for oss. I vers 9 står det at Jesus ble begravd i en rik manns grav. Se Matt. 27, 57—60. I Es. 7, 14 står det at Jesus ble født av en jomfru. Abraham satt i sitt telt og så frem til den stad som Gud er byggmester og skaper til. Hebr. 11, 10. Profetene så for noen tusen år siden den tid vi lever i og langt videre. Ja, i sannhet er Bibelen troverdig!

Det som profetene ikke kunne skue inn i og få del i, er nå åpent for oss. Apostlene var de første som fikk åpenbart den visdom og herlighet som var i Kristus, og som hadde vært skjult fra evige tider. Kol. 1, 26, Ef. 3, 9, Rom. 16, 25—26.

Den store hemmelighet i Kristus er den levende Guds menighet, Åndens samfunn, broderskapet. Profetene var utvalgte personer fra mors liv av, og ble oppreist ved visse mellomrom for å vekke Israel opp fra deres synder. Åndens samfunn i ett legeme og broderskap var ukjent for dem.

Det er bare i Kristus, i hans legeme, vi kan vokse opp til ham som er hodet, Kristus, «av hvem hele legemet sammenføyes og sammenknyttes ved hvert bånd som han gir, og vokser sin vekst som legeme til sin oppbyggelse i kjærlighet, alt etter den virksomhet som er tilmålt hver del især.» Ef. 4, 15—16.

Vi kan ikke vokse opp som selvstendige personer, men bare når vi er sammenføyet og sammenknyttet i et usvikelig Åndens samfunn og broderskap. Egen ros og ære er utelukket i dette samfunn. Det er Kristus som virker alt i alle og tilkommer all ære.

Dødens tjeneste og fordømmelsens tjeneste frembragte en ytre herlighet som svant, men den langt større herlighet i Kristus forsvinner aldri. 2. Kor. 3, 7—12. «Derfor, da vi har denne tjeneste, ettersom vi har fått miskunn, så taper vi ikke motet.» 2. Kor. 4, 1. For å frembringe denne indre og blivende herlighet forkynte og lærte Paulus hvert menneske med all visdom for å fremstille hvert menneske fullkomment i Kristus. «For dette arbeider jeg og, idet jeg strider ved hans kraft, som virker i meg med styrke.» Kol. 1, 26—29.

I Kristus er det sann trøst, kjærlighetens husvalelse, Åndens samfunn, medfølelse, barmhjertighet og den fullkomne glede. Fil. 2, 1—2. Bare i Kristus er det vekstmuligheter til det samme liv og dyder som var i Kristus. Det var så alvorlig for Paulus at de skulle bli bevart i Kristus at han ikke holdt opp i tre år hverken natt eller dag å formane hver eneste én med tårer. Ap. gj. 20, 31.

Før vi kommer inn i Kristus, hersker syndens og dødens lov over oss, og vi er under fordømmelsen. Syndens lønn er døden. I Kristus er vi kommet inn i lydighet mot livets Ånds lover. Ved disse lover som er langt sterkere enn syndens og dødens lover, er vi lykkelig frigjort, og det er ingen fordømmelse for oss. Vårt sinn er frigjort til å tjene Guds lov, og liv og herlighet ligger foran oss i tid og evighet. Om vi også tjener syndens lov, så er det ikke med vårt opplyste sinn, men det er utslag fra syndens lov i våre lemmer og er ubevisst. Det er ikke mere jeg som gjør det, men synden som bor i meg, sier Paulus i Rom. 7, 17. Hadde Paulus gjort eller sagt noe ondt bevisst, så var det jo han som hadde gjort det og måtte stå til ansvar for det. Men etter hvert som det ubevisste kommer frem for vår bevissthet ved en vandring fremover i et stadig større lys, kan Jesu blod rense oss fra det ved en stadig dypere selverkjennelse. 1. Joh. 1, 7.

I Kristus er det lyst, fredfullt, trygt og godt, men utenfor blir mørket stadig tykkere, også det religiøse. Kristus er ikke det store forbillede som man har tro til å etterfølge i uselviskhet og troskap. De driver med tidens strøm etter verdens skikker og moter, også når det gjelder sang og musikk. Guds ord tar man ikke hensyn til: «Og skikk eder ikke like med denne verden.» Rom. 12, 2. «I utro! vet I ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den altså som vil være verdens venn, han blir Guds fiende.» Jak. 4, 4. Dette er alvorlig og klar tale og kjærligheten til Kristus gjør at vi tar det som det står.

Midt på natten kommer Kristus, og de som er i ham, lyser i nattmørket ved å åpenbare Kristi liv og vesen. De går Kristus i møte og blir med ham inn til bryllupet.