Det som var lovt

Det som var lovt

Det er underlig når vi leser om troens helter, hvor trofaste de var, og hva de led, og så lese: «I tro døde alle disse uten at de hadde oppnådd det som var lovt, men de så det langt borte og hilste det og bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden.» — Når slike ikke oppnådde det som var lovt, da må vi spørre: Hva var det da som var lovt, og som vi kan oppnå? Jo, det var den nåde som vi skulle få i Kristus Jesus. Det kunne profetene forut vise frem til, idet de vidnet om Kristi lidelser og om herligheten deretter. De visste at de ikke tjente seg selv, men oss. 1. Pet. 1, 10—12. — «Ettersom hans guddommelige makt har gitt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt, ved kunnskapen om ham som kalte oss ved sin egen herlighet og kraft og derved har gitt oss de største og dyreste løfter, forat I ved dem skulle få del i guddommelig natur, idet I flyr bort fra fordervelsen i verden, som kommer av lysten.» 2. Pet. 1, 3—4. Dette var umulig før Kristus var kommet, han som beseiret synden og døden.

«Og enda alle disse fikk vidnesbyrd for sin tro, oppnådde de ikke det som var lovt, fordi Gud forut hadde utsett noe bedre for oss, så de ikke skulle nå fullendelsen uten oss.»

Enhver tid har sine muligheter. Vi leser om disse troshelter helt fra Abel. De måtte alle sammen leve i tro for å utnytte den mulighet som Gud ga dem i den tid. Vi leser om Enok som ikke døde, men ble bortrykket. Men før han ble bortrykket, fikk han det vidnesbyrd at han tektes Gud. Og så leser vi om Noah osv. De utnyttet alle sin tids muligheter. Men deres tid ga ikke slike muligheter som vår tid gir. Gud hadde utsett noe bedre for oss.

Dette «bedre for oss» er guddommelig natur. Etter at Jesus i sine kjøds dager, ved lydighet hadde fått del i hele guddommens fylde legemlig, er det også blitt mulig for oss ved å bli døpt med én Ånd til å være ett legeme. 1. Kor. 12, 13. Hebr. 5, 7—10. Kol. 1, 19 og 2, 9—10. Og evangeliet lyder slik: «Og kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap, forat I kan fylles til all Guds fylde.» Ef. 3, 19—20.

Altså tiden fra pinsedagen til opprykkelsen er den tid hvor vi kan oppnå det som er lovt — guddommelig natur. Derfor leser vi: «For så ofte som I eter dette brød og drikker denne kalk, forkynner I Herrens død, inntil han kommer.» Etterpå der er den mulighet slutt. 1. Kor. 11, 26. Hva mulighet denne Jesu død gir oss, leser vi i 2. Kor. 4, 10—11. Og Paulus gir Timoteus en kraftig formaning: «. . . at du skal holde budet rent og ulastelig inntil vår Herre Jesu Kristi åpenbarelse.» 1. Tim. 6, 13—14. Det var de bud Jesus ga sine apostler før han fór opp. Ap. gj. 1, 2. Ved den samme troens lydighet som Jesus er begynner og fullender for, blir også vi delaktige i det samme liv — guddommelig natur.

Da vi har så stor en sky av vidner omkring oss, de som var tro i sin tid, og led så veldig for det de kunne oppnå, hvor meget større grunn har ikke vi til å være tro i lidelsen for den langt større herlighet vi kan oppnå fra pinsedagen og til opprykkelsen. Hebr. 12, 1—3 og 3, 1.