Nød - bønn - takksigelse

Nød - Bønn - Takksigelse

Ja, det er noe som hører sammen. Det blir bedt millioner av bønner hver dag på jorden, men de fleste er bare oppramsede ord. Fariseerne bad mange og lange bønner for syns skyld. Det var ingen nød i hjertet som drev dem til bønn. Gud sier egentlig til alle slike: Kom igjen når det er noe bestemt du vil, når det er nød i ditt hjerte som driver deg til å be, lete og banke på, Matt. 7, 7, en bønn lik den som kom fra enken, som var i desperat nød for å få rett over sin motstander. Luk. 18, 1—8. Det var en troens bønn som ikke gav seg før hun hadde fått rett, og vår motstander i dag er djevelen. I denne forbindelse sier Jesus: «Jeg sier eder at han skal skynde seg å hjelpe sine utvalgte til deres rett, dem som roper til ham dag og natt, og er han sen når det gjelder dem? Jeg sier eder at han skal skynde seg å hjelpe dem til deres rett. Men når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden?» V. 8. Det er den seirende tro som ikke gir djevelen rett på noe punkt. Han skal og må beseires, og til det må vi ha hjelp og stor hjelp. På svensk kalles den Hellige Ånd for «Hjelparen» og bare de som er i nød, og virkelig trenger hjelp, blir hjulpet. Denne seirende tro er det lite av på jorden.

«Og min Gud skal etter sin rikdom fylle all eders trang i herlighet i Kristus Jesus.» Fil. 4, 19. Fylden er stor og rik i Kristus, men vi får del i denne fylde bare etter vårt hjertes trang. Han bønnhører oss ikke etter våre velformede ord med høy røst, men etter nødropet i hjertet, slik som Hanna hadde det. 1. Sam. 1, 13.

Mange bønner gjelder sykdom og annen menneskelig nød, men nød etter dypere frelse, hunger og tørst etter rettferdighet og nød etter en stadig større fylde av alle Kristi dyder, er det lite av.

Bønner som sjelden er steget opp til Guds trone fra noe menneske her på jorden, er bønner som Paulus og Epafras bad. De stred i sine bønner forat de enkelte måtte stå fullkomne og fullvisse i all Guds vilje. Kol. 1, 9. 28. 29 og 4, 12.

Takksigelse. Jesus vil at vi skal frembære takksigelse ved enhver bønnhørelse, og med troens bønn følger alltid takksigelse og lovprisning. Av de ti spedalske var det bare en som kom tilbake og frembar takk til Gud. Dybden av takksigelsen blir i forhold til våre bønner. Det meste blir da temmelig på overflaten. Apostlene gledet seg i takksigelse og lovprisning, når de så at Jesu liv og vesen ble åpenbart i den enkelte ved fullkommenhet og fasthet i all Guds vilje i alle Kristi dyder.

I den korte innholdsrike bønnen: «Fader vår», står det bl. a.: «Skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden.» Disse ord blir ramset opp av tusener hver dag, men en levende tro på og forståelse av at Guds vilje skal og kan skje i ens eget daglige liv som den skjer i himmelen, nei, det er det få som har tro på, og svært få kan frembære takksigelse ved at det lykkes.

Paulus ville at all hans tjeneste måtte frembringe takksigelse til Gud. 2. Kor. 1, 11 — 4, 15 — 9, 11—12. Paulus ville ha bort alt dårlig snakk for å gi plass for takksigelsen. Ef. 5, 4. I alle ting skal våre begjæringer komme frem for Gud i påkallelse og bønn med takksigelse. Fil. 4, 6. Vi skal være faste i troen, rike på den med takksigelse. Kol. 2, 7. «Vær vedholdende i bønnen, så I våker i den med takksigelse.» Kol. 4, 2. Vi kan be oss inn i mørke og fortvilelse dersom vi ikke i troen forener oss med takksigelse og lovprisning. Om det så aldri så umulig ut for de hellige i den gamle pakt, så ble det straks seier ved troens takksigelse og lovprisning.

Jonas var i det dypeste mørke i fiskens buk, og da står det: «Men jeg vil ofre til deg med takksigelses røst. Det jeg har lovt, vil jeg holde. Frelsen hører Herren til. Så spydde fisken på Herrens bud Jonas ut på det tørre land.» Jonas 2, 10—11.

«Ofre Gud takksigelse og gi den Høyeste det du har lovt, og kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg.» Salme 50, 14—15.