Job 36

Job 36

«Han frelser de ulykkelige ved deres ulykke og åpner deres øre ved trengselen.»

Da Gud skulle føre Israel til Babel, talte profeten i Herrens navn: «For jeg vet de tanker jeg tenker om eder, sier Herren, fredstanker og ikke tanker til ulykke, å gi eder fremtid og håp.» Jer. 29, 11.

Slik var Guds tanker med Job også. Det var ikke til ulykke, men for å gi ham fremtid og håp. Gud ville åpne Jobs øre så han kunne høre Guds tale i langt større grad. Job var ulastelig og rettskaffen, ingen på jorden var som han, og likevel visste han ikke mere om Gud enn bare det ryktet meldte. Job. 42, 5. For at Gud kunne åpne hans øre, så han i sannhet kunne lære Gud å kjenne, måtte det skje ved trengsler. Gud hadde fredstanker med ham, ikke til ulykke. 1. Pet. 4, 12—13.

Elihu underviser Job og sier. Om Gud binder noen med lenker og fanger dem i ulykkens snarer, «så vil han dermed foreholde dem deres gjerninger, deres synder, at de viste seg gjenstridige, og åpne deres øre for advarselen og formane dem til å vende om fra det onde.» Jobs venner forsto ikke dette og trodde Job var en synder. Men trass i at han var den beste, ville Gud føre ham til enda større herlighet. Veien til det gikk gjennom trengsler. På den måten skulle hans ører åpnes, så han kunne ta imot formaninger og advarsler. — Få er så ekte sønner at de tåler tukt og hudstrykning. Hebr. 12, 6. Elihu så den fare Job var i, og han trøster ham og formaner ham!

«Også deg lokker han ut av trengselens svelg til en åpen plass hvor det ikke er trangt, og ditt bord skal være fullt av fete retter.» Det var Guds hensikt og mål, men hvor lett menneskene misforstår når de blir tuktet. Det ligger så nære å føle seg urettferdig behandlet, og de forherder seg. Derfor fortsetter Elihu med formaningen:

«Men er du full av den ugudelige brøde, så skal brøde og dom følges at. La bare ikke vrede lokke deg til spott og la ikke den store bot lokke deg på avvei!»

Det var en stor pris Job måtte betale for å bli dobbelt så rik som før. K. 42, 10. Ved den store bot — trengselen — ydmykelsen — ble Jobs sinn og hjertelag åpenbaret. Mange sier Gud farvel under tuktelsen, og istedenfor å ydmyke seg, spotter de og forherder seg. De ønsker seg døden. Elihu advarer: «Stund ikke etter natten, den natt da hele folkeslag blåses bort fra sitt sted!» «Vokt deg, vend deg ikke til synd! For det har du mere lyst til enn til å lide.»

Menneskene strever på alle vis for å komme ut av trengselen — uten å ydmyke seg. Og Elihu spør: «Kan vel ditt skrik fri deg ut av trengselen, og kan vel alt ditt strev og slit utrette det?» Det nytter ikke å bruke sin fornuft. Gud vil «åpne deres øre ved trengselen.» Vil de ikke høre på Guds tale i sin trengsel, er det ingen hjelp å få. Job ble ført til en dyp erkjennelse, da kunne Gud føre ham ut av trengselen og fylle hans bord med fete retter.

«Se, Gud er opphøyet i sin kraft, hvem er en læremester som han? Hvem har foreskrevet ham hans vei, og hvem kan si: Du gjorde urett?» Gud bruker mennesker og hendelser, og taler på mange måter. Luk. 13, 1—5. Med alt har han fredstanker med oss. Vi må bare ydmyke oss og høre hva Gud har å si. I alle forhold må vi gjøre som Elihu videre formaner: «Kom i hu at du opphøyer hans gjerning, den som menneskene har sunget om.» Ja, hvor mye vakkert synger man ikke? Aldri må vi komme i et slikt forhold at vi ikke opphøyer Guds gjerning, hans styrelse, hans vei med oss, men «alltid sier Gud og Faderen takk for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn.» Ef. 5, 20.