«I dette roser jeg eder ikke»
En skulle alltid sette den prøven på det en gjør og sier, og den samtale en har med menneskene: Kan jeg roses for det eller ikke? Her nevner Paulus noe han ikke kunne rose korintierne for, men hvorfor måtte Paulus si dette til dem, og likeså Jakob skrive slik som han skrev til menigheten i flere av sine kapitler? Jo, de var ikke så åndelige at de kunne høre Ånden tale til dem. De var kjødelige og småbarn i Kristus.
«Ånden selv vidner med vår ånd at vi er Guds barn.» Rom. 8, 16. Romerne var ikke i kjødet, men i Ånden. Var de det, lærte de også å skille mellom det som var prisverdig og ikke prisverdig, slik at de ved Ånden kunne døde legemets gjerninger. Da kunne de ved legemet frembære Åndens frukter — det som var prisverdig, og det som det kunne tales vel om. Fil. 4, 8—9. Alt det de så hos Paulus, var prisverdig. Det kunne de trygt etterfølge. Da ville «fredens Gud være med dem».
Slik kunne det ikke sies om alle, nettopp fordi de ikke ga akt på om Ånden vidnet med deres ånd i det de talte eller gjorde. Deres egen tilbøyelighet løp av med dem. De tenkte ut fra sin egen sjel, og lot ikke Ordet dømme deres hjertes tanker og råd. Hebr. 4, 12. Derfor er det også ofte uro om deres person. Fredens Gud er ikke med dem. En må si om mye av deres oppførsel, i mange av de forhold de kommer i: «I dette roser jeg dere ikke.»
Nå gjelder det for den enkelte å bli så ydmyk og så saktmodig av hjertet at en ikke handler ut fra de tanker og råd som kommer opp i hjertet, men la Ordet først dømme det, før en taler og handler. En må med saktmodighet ta imot det ord som er innplantet i en. Da vokser en frem til å bli åndelig, og det kan sies om alt det en gjør: I dette kan du roses. Fredens Gud vidner med.