Svært å skjønne

Svært å skjønne

Når Hebreerbrevet skriver om Jesu dannelse til yppersteprest, så var det meget som var vanskelig å utlegge, for mottagerne var blitt trege til å høre. Hebr. 5, 10.

Om Paulus’ skrifter sier Peter at i dem er det noe som er «svært å skjønne», og som de ulærde og ubefestede tyder vrangt, til sin egen undergang. 2. Pet. 3, 17. Mottagelsen av dype sannheter og åndelige verdier, har i alle tider hatt trange kår.

Når en tenker på de fleste religiøses tolkning av Rom. 7. kap. v. 14—25, så hopper de over det positive i det, og dermed frelsen ved Jesu liv. Rom. 5, 10. De frarøves anledningen til å likedannes etter Jesu bilde.

Etter 1. Kor. 3, 13, kan en jo bli frelst ifra fortapelsen, men dog således som gjennom ild. Den kunnskap, som ved gudsfrykt skulle gitt dem del i gull, sølv og kostelige stener, hadde de fått tydet vrangt.

Guds kunnskap er en alvorlig ting å legge ut. Derfor advarer Skriften: «Mine brødre, ikke mange av eder bli lærere, ettersom I vet at vi skal få dess tungere dom.» Jak. 3, 1. Det er lettest å holde seg til at Jesus har gjort alt ved syndenes forlatelse som vår stedfortreder, så vi kan intet gjøre. Når Paulus i Rom. 7, 24, bekjenner seg som et elendig menneske, så er en trøstet i at det er bevisst synd, og at det er tilgivelse en trenger.

Når en får visdoms og åpenbarings Ånd, Efs. 1, 15, så får en hjertets opplyste øyne. En får se at Paulus i Rom. 7, 22 hadde et innvortes menneske, som hadde lyst til Guds lov, så Paulus’ elendighet er ikke klagen over et bevisst dårlig liv, men sorg over at han ikke var mere lik Jesus.

Den oppsummering Paulus gir i Rom. 7, 24—25, er vel den fineste, dypeste og innholdsrikeste kunnskap Paulus gir, i kortfattet form, om gudsfryktens store hemmelighet. 1. Tim. 3, 16, Han som ble åpenbaret i kjød og rettferdiggjort i ånd. 1. Pet. 3, 18.

— «Så tjener da jeg Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød.» Rom. 7, 25. Det er gudsfryktens hemmelighet, åpenbaret i praksis, i Paulus’ liv. At «sinnet» er grepet er det sterkeste uttrykk for hvor meget en kan hengis i Gud. Når en samtidig ser at en tjener syndens lov, tross sinnet er i Gud, er læren om helliggjørelsen fullkommen.

Veien til å komme til et slikt fast stade, er å få se den annen lov i lemmene, Rom. 7, 23. Bli tatt tilfange av den, og bli frigjort ifra den. Da er det frigjørelsen fra ens menneskelige natur som skjer, en er i lærdoms formen, Rom. 6, 17, og likedannelsen etter Kristi bilde foregår. Rom. 8, 29.

Frigjørelsen ifra syndens og dødens lov, Rom. 8, 2, er frigjørelse ifra lovens forbannelse ved syndenes forlatelse, og det skjer i en «akt», mens frigjørelsen ifra den annen lov i lemmene er en hel livsprosess. Rom. 8, 13.

Syndens og dødens lov dømmer ved samvittigheten ens gjerninger «utenfor legemet». Den annen lov i lemmene åpenbarer ens tilstand «i legemet». Kunnskap forøker smerte, og hvor det er megen visdom, er det megen gremmelse. Pred. 1, 18.

Det ligger ikke for de fleste å grave etter skjulte skatter, å være interessert etter det som er «svært å skjønne». Det gjelder å våkne opp for vårt kall: å få del i Guds visdom, den skjulte, som Gud fra evighet av, har bestemt til vår herlighet. 1. Kor. 2, 6—7.

En kan spørre: Hva skal til for å få se den annen lov i lemmene? Først erkjenne at i meg det er i mitt kjød bor intet godt, og så få et innvortes menneske som har lyst til Guds lov. Rom. 7, 18—22. Da kan en høre Åndens røst og få åpenbaring om evangeliets hemmeligheter. Uten lov er synden død, Rom. 7, 8, men da er det heller ingen utvikling og vekst.

Rom. 7. kapitlets visdomsfulle lover hoppes over av de fleste, derved går de glipp av det liv som består for ilden. 1. Kor. 3, 13. Sinnelaget til å tjene Gud var delt, og en valgte en lettere vei. Må vi våkne opp for de skjulte skatter, og de underfulle ting i Guds lov. Sal. 119, 18.