Rikdommens forførelse

Rikdommens forførelse

«. . . Verdens bekymring og rikdommens forførelse kveler ordet, og det blir uten frukt.» Matt. 13, 22.

Livets utgang med rike evighetsfrukter må stå levende for oss, slik at vi ikke dåres av de synlige ting og taper lønnen. Forøker vi stadig vår jordiske rikdom, så forminsker vi den i de himmelske boliger. En spekulerer på hvordan en skal plassere sine penger for å få mest mulig renter. En binder dem langvarig i banker, aksjer og faste eiendommer. Det blir andre som forvalter ens penger, og en får en fattig utgang av livet. En kan også forårsake store vanskeligheter for slektninger ved deling av arven. Det ligger en uhyggelig forførelse i det å ville ha mest mulig av det jordiske å bestemme over og greie med. En mener seg å være klok men er veldig dum. En fraskriver seg retten til å bestemme over de evige verdier. En får ingen lønn som tro husholder.

«Dersom I da ikke har vært tro i den urettferdige mammon, hvem vil da betro eder de sanne skatter?» Luk. 16, 11. «I kan ikke tjene Gud og mammon. Fariseerne, som var pengekjære, hørte på alt dette, og de spottet ham.» V. 13 og 14. De gjerrige er ikke innstillet på å ta imot formaning om å gi. Samme hvor rike de er, så har de ikke frigjort sin kapital, så den straks kan benyttes etter Guds virkninger.

«Samle eder ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler, men samle eder skatter i himmelen, hvor hverken møll eller rust tærer, og hvor tyver ikke bryter inn og stjeler! For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være.» Matt. 6, 19—21. Klokt er det å ha sitt hjerte forankret i de uforgjengelige rikdommer som følger med en inn i de evige boliger. Har vi et sted å bo og føde og klær, så må vi være overmåte takknemlige, og så sørge for at utgangen av livet blir rikt.

«Men Gud sa til ham: Du dåre! i denne natt kreves din sjel av deg, hvem skal så ha det du har samlet? Således er det med den som samler seg skatter og ikke er rik i Gud.» Luk. 12, 20—21. «Hva velger du så», står det i sangen.

Vil vi bli rike i denne verden, så synker vi ned i undergang og fortapelse. 1. Tim. 6, 9. «For pengekjærhet er en rot til alt ondt, av lyst dertil har somme faret vill fra troen og har gjennomstunget seg selv med mange piner.» V. 10.

«Byd dem som er rike i den nuværende verden, at de ikke skal være overmodige eller sette sitt håp til den uvisse rikdom, men til Gud, som gir oss rikelig alle ting å nyte, at de skal gjøre godt, være rike på gode gjerninger, gavmilde, godgjørende, så de legger seg opp en god grunnvoll for den kommende tid, at de kan gripe det sanne liv.» V. 17—19.

De kloke jomfruer griper det sanne liv, den sanne rikdom, de evige skatter. De sørger for å ha sin lønn tilgode. Istedenfor å synke ned, fare vill, og gjennomstinge seg selv med mange piner, så reises de opp til et herlig liv i fred og glede og med et levende håp som ingen kan rokke ved. De dumme står igjen i mørket med den uvisse rikdom.

Jakob skriver profetisk om hvordan det skal gå de rike, de som har forholdt arbeideren hans lønn, mens de selv har levd i overflod etter sine lyster. Deres rikdom råtner og ruster bort. «Og nu, I rike: Gråt og jamre over eders ulykker, som kommer over eder!» Jak. 5, 1—6. Dommen over de rike har vel aldri vært så stor som i denne tid. I sin bekymring over at tyver skal bryte inn og stjele, gjemmer de sin rikdom i såkalte sikre velv, men også der blir rikdommen stjålet, og de gjennomstinger seg selv med mange piner.

«Og jeg sier eder: Gjør eder venner ved den urettferdige mammon, forat de, når den svikter, må ta imot eder i de evige boliger!» Luk. 16, 9. Verdslige mennesker forstår praktisk kristendom, og en kan få dem som evige venner ved noen penger eller ved noe annet av livets goder.

Det er lønnsom forretning.

«Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden! Om noen elsker verden, da er kjærligheten til Faderen ikke i ham, for alt det som er i verden, kjødets lyst og øynenes lyst og storaktighet i levnet, er ikke av Faderen, men av verden. Og verden forgår og dens lyst, men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid.» 1. Joh. 2, 15—17.

Må ingen forføreriske makter få oss bort fra de sanne ord, og den sanne rikdom. Det er bare det som er født av Gud, som seirer over verden og tingene i verden, «og dette er den seier som har seiret over verden: vår tro.» 1. Joh. 5, 4. Må troen alltid være koblet til lydighet mot alt Guds ord, og et spesielt ord i denne forbindelse bør vi ta godt vare på: «Gi, så skal eder gis! et godt, stoppet, rystet, overfylt mål skal gis eder i fanget, for med det samme mål som I måler med, skal eder måles igjen.» Luk. 6, 38. «Se jeg kommer snart, og min lønn er med meg til å gi enhver igjen etter som hans gjerning er.» Åp. 22, 12.

Mange av vennene har vært kloke og har fått nåde til med sine legemer og penger å bygge opp samlingssteder i flere land hvor Kristi legeme kan oppbygges i beredelsen av Kristi snare komme. Må Gud gi nåde og midler fortsatt til å være med i dette arbeide. Det er et meget viktig misjonsarbeide som foregår iblant oss på høyt og hellig plan, og det er en stor nåde å få være med.