Guds kraft kan kun fullendes i vår skrøpelighet

Guds kraft kan kun fullendes i vår skrøpelighet

Den kommer ikke til i noe større grad så lenge vi er sterke i oss selv. Vår egen styrke er altså en hindring istedenfor en hjelp, som man vanligvis tenker. Den ene styrke må ut for at den andre kan komme til for fullt. —

Vår egen styrke er altså et dårlig surrogat. Og dog er menneskene så dumme at de beundrer dette mindreverdige surrogat.

Når vi ikke har noe av oss selv å stole på, da først kan vi fullt ut stole på Gud. Og den som virkelig stoler på ham av hele sitt hjerte, han er som Sions berg som ikke rokkes. Salme 125, 1.

I 1. Pet. 2, 6 har vi ifølge den franske bibeloversettelse et veldig herlig løfte: «Den som tror på Ham (hovedhjørnestenen, Kristus) skal slett ikke bli konfus.» Aldri!

Konfus er et fremmedord (fransk) innført i det norske sproget, og betyr bragt ut av fatning, forvirret, ubestemt så han ikke vet hva han vil eller skal. I daglig tale er det noe som heter å være som en forstyrret veggelus.

Det er sørgelig meget av dette i det daglige liv. Mange troende, ja svært mange, blir konfus bare for bagateller. I dypeste forstand tror de altså ikke på Ham, på hans fullkomne styrelse, på hans kraftige nærvær og hjelp.

Når man er bekymret, f. eks., da er man konfus. Da har man i sannhet tapt fatningen. Da tror man ikke på Ham. Man kommer ikke engang ihu at han eksisterer.

Det er vesentlig i dagliglivet at Guds kraft, eller vår egen elendighet, kommer til syne. —