Stevnereferat: Ungdom 1978

Ungdomsstevnet

Det var vekkelse på Brunstad, «gamle tiders vekkelse», som det heter i en sang. Vekkelse til frelse og fornyelse, især blant de unge. Under ungdomsstevnet var vi vidne til denne vekkelse allerede fra det første møte, og gjennom hele stevnet opplevde vi å se hvordan unge hjerter ble grepet av den vekkende ånd og omvendte seg til Gud.

På stevnets første møte talte flere unge brødre om troskap i det skjulte liv. — En kan ha grunn til å spørre: hvor ellers i denne verden vil man finne ungdom som er opptatt med slike tanker og er fylt med en slik hjertetrang, nemlig troskap i det skjulte? — Det ble bl. a. lest fra Rom. 2, 28—29 om hjertets omskjærelse og om å være jøde i det skjulte. Hvis en ikke er omskåret i sitt hjerte, i det skjulte, så vil en stå åpen for allslags påvirkning fra verden. Men med et «omskåret hjerte» blir man åpen for Guds åpenbaringer. Da kan en tjene Gud i sannhet, fri for hykleri, fri fra å stå for menneskers åsyn. Hvis menneskers vidnesbyrd betyr mere for en enn å ha Guds velbehag, da vil en uunngåelig komme på avveier.

Når vi vandrer for Guds åsyn, da kommer Guds ord til oss personlig, i våre personlige forhold. Det er dette ord som er så velsignet å motta, det som taler til oss i de forhold vi står i.

«Overgi det til trofaste mennesker som er duelige til også å lære andre!» lyder Paulus’ formaning til Timoteus. En må selv være tro i alt, om man skal kunne overgi Herrens bud ubesmittet av tidsånden til andre.

«Men ved å kunngjøre sannheten anbefaler vi oss til alle menneskers samvittighet for Guds åsyn.» 2. Kor. 4, 2. De anbefalte seg til menneskenes samvittighet, ikke til deres fornuft eller til deres lyster og begjæringer. Når vi snakker med menneskene om det som hører Guds rike til, da skal vi regne med at deres samvittighet stadfester det vi sier til dem.

Av Salme 30 kan vi lære mye av Davids erfaringer. I 7. vers ser vi at David var kommet inn i en falsk trygghet. Gud hadde latt det lykkes for ham, og resultatet var at David ble selvsikker. Ved å lese videre ser vi at Gud måtte skjule seg for ham. Det var en smertelig erfaring, og David ble forferdet. Men han ga ikke opp. Nei, han kastet seg i støvet og ba ydmyket til Gud: «Hør, Herre, og vær meg nådig!» I denne stilling er det Gud vil at vi skal være. Først da kan vi være til sann oppbyggelse i menigheten.

Det gjelder derfor å rense seg fra all stolthet og hovmod. Vi kan f. eks. ha en edel trang etter å bli annerledes, etter å forvandles til likhet med Kristi bilde, men denne trang kan være blandet med en trang til, ikke bare å bli annerledes, men til å være noe annet enn det man er, og dette er hovmod. Dette hovmodet må vi rense oss fra i lydighet mot sannheten, slik at vi i hvile og tillit til Gud kan utvikles som personligheter, hver på sin arvelodd.

1. Pet. 5, 10. «Han skal dyktiggjøre, stadfeste, styrke, grunnfeste eder.» Hvilken trøst vi har i disse ord! All nådens Gud skal dyktiggjøre oss. F. eks. til å si gode, varme, takknemlige ord. En kan kjenne seg så elendig og fattig og udyktig til dette. Men Herren skal gjøre oss dyktige! Takk og lov! Og det skal lykkes, bare vi er ydmyke. Vi bør derfor bli grunnfestet i å tenke ringe om oss selv. — Hvor stor pris Gud setter på at man ydmyker seg for ham, får vi et overveldende bevis på i 1. Kong. 21, 29. Enda kong Akabs ferd var overmåte vederstyggelig, var Gud så nådig at han formildet straffen over ham da Akab ydmyket seg.

Den overmodiges «trygghet» er falsk og har sin grunn i egen styrke. Den er som Goliats «trygghet»: Jeg kan! Resultatet blir da deretter. Den ydmykes trygghet derimot er ekte og har sin grunn i Guds styrke og hans visdom. Den er som Davids den gang han slo Goliat: Gud kan! Og resultatet blir som for David, nemlig seier. Den ydmyke tenker: All nådes Gud skal dyktiggjøre meg.

Av Esek. 43, 11 ser vi hvilke løfter de har som skammer seg. Skamme seg er noe som er nokså ualminnelig blant tidens ungdom. Har man ordentlig skammet seg over sin synd, får man skikkelig ballast i sin livs skute. Men dersom «seilføringen er større enn ballasten», går det galt.

«Men alt gjør jeg for evangeliets skyld, forat også jeg kan få del i det.» 1. Kor. 9, 23. Alt hva Paulus sa og alt han gjorde var et bevisst liv for evangeliets skyld. Han levde ikke «tilfeldig». Hans liv og hans kamp var bevisst. La oss følge hans eksempel!

Joh. 5, 41—44. Jesus avlegger her et personlig vidnesbyrd: «Jeg tar ikke ære av mennesker.» Hele hans liv var til ære for Faderen.

Menneskene er bundet i et kretsløp: jeg, meg og mitt. Og dette er man ferdig til å forsvare av all makt. Også etter at man har omvendt seg til Gud, er det i stor grad naturlig for en å søke sitt eget. Men så får man lys over at det gjelder å vandre for Guds åsyn og ikke for menneskers. Og det er jo et kolossalt fremskritt. Da får en kraft til å skille seg ut. En kan nå hvile i den forvissning at det er Gud som er vår dommer og ikke menneskene, at det er hans mening om oss som teller og ikke hva menneskene mener.

Men fremdeles dreier det seg i stor utstrekning om en selv: Vi ønsker at Gud må velsigne «oss», se til «oss», ha velbehag i «oss». En ting er å bli fri fra mennesker, men noe annet og mer er det å bli fri fra oss selv. Vi må bli grepet av det som ligger Gud på hjertet, det som Gud vil ha gjennomført, slik at vår eneste tanke er at hans navn må bli æret, hans vilje skje og hans rike komme.

Det er bare én vei til seier over synd, og det er å oppgi alt sitt eget, sin egen ære. En må vokte seg for å betrakte seier som en vei til ære av mennesker. For hvis en søker ære, lar Gud det mislykkes for en, og godt er det. Men er vi kun interessert i Guds ære, da gir Gud nåde til seier og vekst. «Den som søker hans ære som har sendt ham, han er sanndru, og det er ikke urettferdighet i ham.» Joh. 7, 18. Det er bare de som søker Guds ære, som kan sies å ha en virkelig oppgave i livet.

Et naturlig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. 1. Kor. 2, 14. Bl. a. er tukt noe som et naturlig menneske ikke tar imot. Det står mye i Bibelen om tukt. I Hebr. 12 leser vi om våre kjødelige fedre og den opptuktelse vi fikk av dem. «Og vi hadde ærefrykt for dem», står det så enkelt og selvfølgelig. Den ærefrykt bør alle unge ha for sine foreldre. Tar man imot tukt av sine foreldre, vokser man også naturlig inn i større mottagelighet for tukt fra åndenes Fader. «. . . skal vi da ikke meget mere være lydige mot åndenes Fader, så vi får leve?»

Dette var et utdrag av det som ble talt på ungdomsstevnet, som var et vekkelsesstevne fra først til sist. Om kvelden ble det holdt særskilte vekkelsesmøter hvor mange ga sitt liv til Gud.

I de to påfølgende dager etter ungdomsstevnet ble det holdt spesielle møter for unge brødre og likeså møter for søstre. Siste kvelden var det fellesmøte, hvor det især ble gitt anledning til vidnesbyrd av brødre og søstre som ved sin uselviske tjeneste på Brunstad i stevneperioden sjelden får anledning til å komme på møtene. Vi takker hjertelig alle disse venner for deres skjulte og uselviske tjeneste! — På dette møte fikk vi også høre sang av en stor skare unge som i stevnetiden på Brunstad hadde omvendt seg til Gud.

Etter ovennevnte fellesmøte gikk vi inn i spisesalen, som jo har vært vårt stevnelokale i mange år, for å fortsette med et festsamvær med medbrakt mat og drikke. Noe denne festsammenkomst tydelig viste oss, var at vårt nye lokale, som stod ferdig til sommerstevnene i år, ble gitt oss i rette tid. All ære og pris til Gud, som i sin omsorgsfulle kjærlighet har styrt det slik!