Etter Melkisedeks vis
Melkisedek var rettferdighets konge, men dernest også freds konge, og Jesus fikk det vidnesbyrd: «Du er prest til evig tid etter Melkisedeks vis.»
I den gamle pakt var prest og konge to personer. De var avhengig av hverandre, men Jesus var ikke avhengig av noen. Han ofret seg selv i kraft av en evig ånd som et ulastelig offer for Gud. Ved å ta det første bort, som var dyreoffer, og innsette det annet: «. . . å gjøre, Gud, din vilje», opprettet han den nye pakt. Ved lydighet ofret han seg selv og ble prest, og gjennomførte Guds vilje og ble konge. Det var etter Melkisedeks vis. Han var ikke avhengig av andre enn sin Fader.
«Men I er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, forat I skal forkynne hans dyder som kalte eder fra mørke til sitt underfulle lys.» 1. Pet. 2, 9.
Her ser vi at de som Peter skrev til, var kommet inn i det samme Melkisedekske presteskap som Jesus, med Jesus som yppersteprest. Hebr. 5, 8—10. Skal vi følge ham i lydighet, må vi også ofres som han for å ha makt til å gjøre Guds vilje og bli stående i den nye pakt. Det forklarer Paulus slik: «Alltid bærende Jesu død med oss i legemet, forat også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme.» 2. Kor. 4, 10. Jesu død er ofringen av «kjødets og tankenes vilje», forat Jesu liv kan åpenbares i vårt legeme. «Dersom I døder legemets gjerninger ved Ånden», da gjør vi prestetjeneste, og byr våre lemmer frem «som rettferdighets våpen for Gud», da har vi kongemakt. Rom. 6, 11—13 og 8, 13—14. Vi er et kongelig presteskap, og har makt til å forkynne hans dyder som kalte oss. Det er det Melkisedekske prestedømme.