Sans for samfunn

Sans for samfunn

Vi leser i Guds ord om «sans for det som hører Gud til» og om «oppøvde sanser til å skille mellom godt og ondt.» Og når det står skrevet at det er sammen med alle de hellige i vi kan være i stand til å fatte bredden, lengden, dybden og høyden i Kristi kjærlighet, så forstår vi at samfunn er av den aller største betydning og at det gjelder å få en utviklet sans for samfunn.

Hvert menneske har en naturlig rettferdighetssans. I alle fall melder den seg når det gjelder urettferdighet en blir utsatt for. Men også når det gjelder å utøve rettferdighet, har også det naturlige menneske en rettferdighetssans. Det er imidlertid stor forskjell. Noen er fintfølende og noen er unøyaktige. Men skal vi lære Guds rettferdighet å kjenne, må vi ved lydighet og lidelse få åndelig sans.

Men hvordan er det med vår sans for samfunn? Her trengs i høy grad «oppøvde sanser».

La oss tenke oss et forhold i broderskapet. Der er det mangt som både skal sies og gjøres. Hvis man nå har en utviklet «rettferdighetssans», men samtidig en underutviklet samfunnssans, kan en komme til å gjøre de største bommerter, til å si ting som aldri burde vært sagt eller på en måte som river sønder. Den naturlige rettferdighet kan lage stygge skår i samfunnet. Den guddommelige rettferdighetssans er alltid parret med sans for samfunn — «. . . døm på tinge rettferdige dommer og dommer som skaper fred.» Sak. 8, 16. Rettferd og fred, rettferd og samfunn hører sammen.

En kan f. eks. ivre for å holde menigheten ren, for at det ikke skal synke, men mangler man denne velsignede sans for samfunn, da blir det, ironisk nok, en selv som ikke holder menigheten ren og som bidrar til at det synker.

Og hvor nødvendig er det ikke at vi som er foreldre, får en oppøvd sans for samfunn i våre hjem. Ja, her gjelder det virkelig å få «sans for det som hører Gud til».