Vrede

Manns vrede er en av de alminneligste synder, og er så alminnelig at de fleste regner det som en selvfølge at det ikke lar seg gjøre å bli den helt kvitt. Men da er de også mere vantro enn troende, og dertil så lite levende interessert i å bli mest mulig frelst og omskapt at de ikke engang kjenner skriftstedene om vrede! —

Det er ikke bare at det er fullkomment mulig å avlegge vreden, men det er absolutt nødvendig for å kunne arve Guds rike.

La oss gi nøye akt på noen skriftsteder. «Vrede bor i dårers barm.» Pred. 7, 9. Vi kan si: i de dårlige (tåpelige) jomfruers barm. Og de kom jo til en lukket dør, og kom ikke inn. «Vrede dreper den tåpelige.» Han kommer altså ikke inn. «Du som sønderriver deg selv i din vrede». Job 5, 2 og 18, 4. «Vrede er en synd, hjemfalt til sverd.» Job 19, 29.

«Mennesker med gudløst sinn huser vrede.» Job 36, 13. Og det er jo temmelig langt fra, at det er slike personer Jesus skal hente! «Manns vrede virker ikke det som rett er for Gud.» Jak. 1, 20. «Men nu skal også I avlegge dem alle: vrede, hissighet.» Det er jo tydelig tale! Har du tatt Ordet i den grad til hjertet, at dette er fullbyrdet i ditt liv? Hvis ikke så skynd deg å gjøre fortgang med dette!

Akk, hvor sørgelig mange hårde hjerter det finnes også blant omvendte mennesker. De er så hårde at dødsens alvorlige og herlige Guds ord ikke får gjort noe skikkelig inntrykk på dem! Det skal noe til å få gjort inntrykk på et stenhjerte! —

«All slags . . . hissighet og vrede være langt borte fra eder!» Ef. 4, 31. Hvor langt borte omtrent? La oss f. eks. si: noen tusen mil. I alle fall så langt borte at den ikke når frem til deg én eneste gang i noe som helst tilfelle. —

Og i Gal. 5, 19—21 står det at vrede er kjødets gjerninger, og at de som gjør sådant ikke skal arve Guds rike. Altså, selv om de har bedt til Gud, og gått på møter aldri så meget. For et alvor! — Noe kolossalt alvorlig om dette finner vi, som rimelig er, i den såkalte bergpreken, i Matt. 5, 21 og 22.

Jesus gjør her en sammenligning mellom lysstyrken, eller strengheten, i den gamle pakt og i den nye pakt. Og forskjellen er kolossal og oppsiktsvekkende! Når man i den gamle pakts tid slo ihjel, ble man skyldig for dommen. Og nu under den nye pakt, etter det sterke lys som Jesus kom med, er man skyldig for dommen så snart man blir vred på sin bror. Dette ifølge både dansk, svensk, fransk og to forskjellige tyske oversettelser. —

Så vi kan trygt se det så alvorlig. Når det på norsk er tilføyet «uten grunn», har man jo derved sagt at man noen ganger (og da selvfølgelig finner man stadig grunn) har rett til å bli vred. Og dette står jo i strid med: «All slags hissighet og vrede være langt borte fra eder!» Og er i strid med de mange andre tydelige steder.

Hadde hjertet vært mykt og bløtt og mottagelig, da hadde selv de svakeste ord om dårskapen ved å bli vred vært nok til at man med dødsens alvor søkte å bli den helt kvitt for bestandig! Og tenk da hvor uimottagelig man har vært, når ikke alle disse sterke ord tilsammen har formådd å utvirke en slik grundig og herlig frelse! —

Er det da så forferdelig galt eller ugudelig å bli irritert eller vred? Ja, nettopp, for da er man ond. —