Syndserkjennelse og frelse

Syndserkjennelse og frelse

I Rom. 7, 18 gir Paulus uttrykk for hva «kjødet» er, den natur som er arvet fra den første Adam. I kjødet bor det intet godt, og det er fullstendig maktesløst til å gjøre det gode. Kjødet er helt i syndens vold, solgt under synden. Rom. 7, 14.

Det er sitt eget kjød Paulus beskriver, fordervelsens avgrunn i menneskenaturen. Rom. 3, 10—18. Enkelte tolker Paulus vrangt, at han ikke hadde slikt kjød, når han ble åndelig. Peter sier, at det Paulus skriver etter den visdom som var ham gitt, er noe som er svært å skjønne, og som de ulærde og ubefestede tyder vrangt. 2. Pet. 3, 15—16. Når en får den forståelse at «kjødets» attrå borttas når en blir åndelig, er en fart vill. Paulus sier i Gal. 5, 17, at i en troendes liv begjærer kjødet imot Ånden og Ånden imot kjødet, de står hverandre imot. Paulus takker Gud for at han med sitt sinn tjente Guds lov og med sitt kjød syndens lov. Rom. 7, 25. Når en får feil forståelse av synden og dens lov, blir også den videre utvikling feil.

Omvendelse og ny fødsel skjer ikke uten syndserkjennelse. Den videre frelse ved Jesu liv, Rom. 5, 10, skjer ikke uten erkjennelse av: «Jeg elendige menneske! hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?» Derfor er det så nødvendig å forstå, at så lenge en er i dette dødens legeme, bærer en på et kjød, hvor det ikke bor noe godt.

Den unge mann som Jesus spurte om han ville være fullkommen, hadde god samvittighet for han hadde holdt budene. Mat. 19, 20—21. Budet hadde ikke fått gjort synden overvettes syndig for ham, så han trengte frelse. I den nye pakts tid kan en også leve på det stadiet, når en ikke har oppgitt alt, og er disippel. Luk. 14, 33. «Loven førte jo ikke noe frem til fullkommenhet — og et bedre håp føres inn, så vi kan nærme oss til Gud.» Hebr. 7, 19.

Det bedre håp er en kommet til, når en av loven er tuktet til Kristus, og er gått inn i Kristi død. Nå gjør Åndens lov i Kristus, stykke for stykke den ubevisste synden «begjæret» (synden i kjødet) Rom. 8, 3, levende. Kjødets attrå skal dødes.

Når en på tross av god samvittighet, ser at det onde ligger en for hånden, Rom. 7, 21, forstår en hvor vanskelig det er for en rettferdig å bli frelst. 1. Pet. 4, 18. Menigheten skal jo fremstilles for ham i herlighet, uten plett eller rynke eller noe sådant, men at den kunne være hellig og ulastelig. Efs. 5, 27.

Når en ved Ånden døder legemets gjerninger, Rom. 8, 13, holdes hjertet rent. En får et område på grunn av sinnets ånds fornyelse, Efs. 4, 23, som utvides ved troskap, mot loven i ens innvortes menneske. Rom. 7, 22.

Budets endemål er kjærlighet av et rent hjerte og en uskrømtet tro, og en god samvittighet. 1. Tim. 1, 5. Åndens lov i Kristus, har hele Guds fylde som endemål for dem som er lydige.

Det er ved erkjennelse av synden i kjødet, og i kjærlighet til Gud, vi aktes verdige til å få se inn i «så stor en frelse.» Hebr. 2, 3. Jesus sa om kvinnen, som meget var forlatt, at hun elsket meget. Ved ikke å glemme at en er dratt opp av fordervelsens grav, kan kjærligheten til Jesus bevares varm og brennende.

Med en slik forståelse av ens elendighet etter kjødet, er en alltid åpen for en stadig dypere renselse og frelse.