Salme 85, 11

Salme 85, 11

«Nåde og sannhet skal møte hverandre, rettferd og fred kysse hverandre.»

Dette løfte har funnet og finner sin fulle oppfyllelse i Kristi menighet, slik lyder bibeloversetternes kommentar til dette og andre vers i Salme 85. (Se foran kapitlet.) — Ja, og amen til det! Men ingen stridig og retthaversk person er med på å oppfylle disse ord. Ingen selvklok eller ubarmhjertig. Ingen trettekjær eller ærgjerrig.

Jesus var det som kom med nåde og sannhet. Ja, hans herlighet, som han hadde fra sin far, var: full av nåde og sannhet. I ham har vi sett nåde og sannhet møte hverandre, rettferd og fred kysse hverandre. I ham er lys og varme. Ikke bare lys, men også varme.

Om vi kan gjennomlyse vår neste med vårt skarpe lys, så han kjenner seg grundig blottstilt, men ikke også kan varme ham, da er vi, tross alt lys, ingen sol. For solen både lyser og varmer.

Nåde og sannhet. Rettferd og fred. Det hender dessverre at det kan bli uro i venneflokken, det kan oppstå spente forhold. Dessverre, dessverre!

Går man nærmere etter i sømmene, så finner man at både den ene og den andre kjemper for hva rett er og sant er. Men man har ikke forstått å forene rettferd og fred, forbinde nåde med sannhet. Denne guddommelige forening, dette guddomsliv, er i sannhet et liv og et mesterverk som verden ikke har sett før, men som ble åpenbart i Kristus og som også blir åpenbart i hans menighet.

Og hemmeligheten til Kristi liv er Kristi død. Her må sverdet, Guds ord, kløve og skille, her må vår menneskelige rettferdighetssans i døden, forat vi kan få den guddommelige, som forstår å forene rettferd med fred. Her må vår menneskelige sannhetskjærlighet overgis til døden, forat vi kan få den guddommelige, som er forenet med nåde.

Du som kjemper for rettferd, blir det fred i ditt «kjølvann»? Du som ikke er redd for å si sannheten, kan din neste kjenne din nåde? Synes vi at vi har kastet lys over viktige områder, følger varmen med?

1. Kor. 14, 33: «for Gud er ikke uordens Gud, men freds Gud.» En skulle kanskje vente at det stod: «. . . men ordens Gud.» Men slik står det ikke. Det står: freds Gud. — Ikke uorden, men fred! Her må det bli orden i sakene, tenker man kanskje, og «slår i bordet». Ja, det er såre nødvendig med orden i sakene. La oss derfor ta lærdom av 1. Kor. 14, 33, lære av ham som er all ordens opphav, fordi han er freds Gud. Orden og fred hører sammen. Så vil vi fremme orden i hjem og menighet, så er det kun mulig på fredens vei. «. . . og jeg vil gjøre fred til din øvrighet og rettferdighet til din styrer.» Es. 60, 17. Ja, la oss alle underordne oss under denne øvrighet, denne velsignede styresmakt!