To porter

To porter

«Gå inn gjennom den trange port! — for den port er trang, og den vei er smal som fører til livet, og få er de som finner den. Men vokt eder for de falske profeter, som kommer til eder i fåreklær, men innvortes er glupende ulver!» Matt. 7, 13—15.

Den alminnelige forståelse er jo at det ikke er noen vei til livet. Og det tales heller ikke om en åndelig utvikling, slik at en får del i guddommelig natur. Forståelsen er at en ved troen på Jesu fullbrakte verk på korset får syndenes forlatelse ved Jesu blod. Det er også sant. Ef. 2, 5—8. Kol. 2, 13. Men at man da er som en baby åndelig talt, tenker en ikke over. Derfor kan en berømt skuespiller, forfatter, sportsmann, undergrunnsleder osv. omvende seg til Gud og gå like på prekestolen og være en leder i religiøse bevegelser. De var storkarer i verden, og med det samme de omvender seg, er de storkarer i den religiøse verden. Det er de i kraft av sin begavelse. De blir sett på som store Guds menn, til tross for at de åndelig talt bare er babies. Slik misforståelse kommer av at de ser opp til det som er stort i menneskers øyne, og ikke kjenner den nye og levende vei Jesus har innvidd oss inn i helligdommen — inn til livet. Luk. 16, 15. Hebr. 10, 19—20.

Hva er så porten inn til den smale vei til livet? Jo, det er for alle disse som har mottatt Jesus som syndoffer, også å motta ham som Herre. Kol. 2, 6. Det vil si å bli hans disippel. Bare som disippel blir det utvikling og vekst og likedannelse med Mesteren. Denne inngang til disippelskapet er trang. På porten står det: Ingen kommer inn uten han oppgir alt. Luk. 14, 25—27 og 33. Uten å oppgi alt, kan Jesus ikke bli Herre. Alt det en ikke har oppgitt, må en ta hensyn til, og da kan en ikke lære av Jesus. Slike tar han ikke imot som disipler. Men meget folk fulgte ham for å bli velsignet. Slik er det også i dag, og de jubler og priser Jesus for alle hans under og velsignelser. Men til alle disse sier han: Om noen kommer til meg og ikke oppgir alt, kan han ikke være min disippel. — Vi ser at det var ikke mange som ville det.

Når en står foran denne porten for å gå igjennom den, møter disse ulvene i fåreklær opp. De taler da så veldig om nåden i Kristi fullbrakte verk, at vi ingen ting skal gjøre, frelsen er en gave, du må ikke gjøre noe i egen kraft osv. Ved dette religiøse snakk forfører de millioner av mennesker — bort fra disippelskapet og Jesus som Herre. Åndelig talt blir de som nyfødte barn hele sitt liv, hvis de da ikke faller ifra, så de ved å få imot andre mister syndenes forlatelse, og hviler i dødningeforsamlinger. Matt. 6, 14—15. Ord. 21, 16.

Den smale vei er: «Da sa Jesus til sine disipler: Vil noen komme etter meg, da må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg.» Matt. 16, 24. På den veien vil man bli frigjort fra synden. Da vil man få seier over all bevisst synd, og vokse opp til å bli en Guds tjener. På denne vei var ikke korintierne trofaste, og hadde derfor ikke fått vekst. Likeså var det med hebreerne. De var småbarn i Kristus. 1. Kor. 3, 1—4. Hebr. 5, 12—14.

Men de som nå har gått på denne vei til livet, slik at de er blitt frigjort fra synden og vokst frem til å få åndelig sans, og blir av Gud betrodd en tjeneste, de blir ikke det uten at de på veien kommer til en ny port. Rom. 6, 22. Ef. 4, 11. En tilsynsmann skal være ulastelig, og likeså menighetstjenerne. De må ha troens hemmelighet i en god samvittighet. «Også disse skal først prøves, deretter skal de tjene i menigheten, om de er ulastelige.» 1. Tim. 3, 11—12, og Kap. 1, 12.

Jesus selv måtte gjennomgå en slik kraftig prøve før han tiltrådte sin offentlige virksomhet. Og ved den porten trådte djevelen selv opp. Da var Jesus 30 år. Han hadde levd som tømmermann, og som «Menneskesønn» gått den nye og levende vei til livet — lært lydighet av det han led, og opptatt i seg guddommens fylde legemlig. Hebr. 5, 7. Kol. 2, 9. Men da han skulle tiltre sin offentlige tjeneste, ble han døpt. Han ble av Ånden ført om i ørkenen i firti dager og fristet av djevelen. Luk. 4, 1—14. Vi leser om noen av disse fristelsene, det dreide seg alt sammen om tegn og under for at han selv skulle bli æret og få makt.

Å komme igjennom denne porten, slik at når Gud velsigner ens tjeneste og det skjer store ting ved ens person, at en da ikke blir dåret av Satan og tar ære og streber for sin posisjon, men at «Gud må æres i alle ting ved Jesus Kristus, han som æren og makten tilhører i all evighet. Amen.» 1. Pet. 4, 11.

Det viser seg at dette er et vanskelig område, og mange som begynte godt, er blitt dåret av Satan. De blir oppblåst og faller i djevelens dom. 1. Tim. 3, 6. Paulus var jo den som hadde arbeidet mer enn de alle, men han var grunnfestet i dette: «Dog ikke jeg, men Guds nåde som er med meg.» 1. Kor. 15, 10. Han måtte dog ha en ekstra hjelp av Gud for ikke å opphøye seg. Så kraftig er det hovmodet inngrodd i oss. 2. Kor. 12, 7.

Djevelen forlot Jesus for en tid, men han prøvde seg nok senere. Dog, lovet være Gud, det var forgjeves. Vi har dessverre måttet erfare at tross det har gått en tid med enkelte, har djevelen fått makt. «Da ferdes i frykt i eders utlendighets tid.» 1. Pet. 1, 17.

Ja, lovet være Gud at vi har hatt store Guds menn iblant oss som har fullendt sin tjeneste, og som djevelen ikke har fått makt over. Disse er det mange iblant oss som følger etter. Hebr. 13, 7.