Alltid si: Høylovet være Herren

«Alltid si: Høylovet være Herren!»

Stor glede og stor takknemlighet hører uadskillelig sammen! — Tonen i det daglige liv, røper hver eneste person, og gir tilkjenne om man er fullblods kristen eller ei, og om man er mere eller mindre ugudelig. — Det som preger den ugudelige, ja, som har brennemerket ham, eller henne, det er den stadige misnøye med så å si alt og alle. —

Og — dessverre — omfatter denne jevnlige misnøye i mere eller mindre grad de aller fleste gudsdyrkere også. Just derfor kunne man godt spare seg oppfordringene til å bevare smilet i sitt ansikt. Det er jo nytteløst å oppfordre til det all den tid misnøyen er dypt forankret i ens indre. —

Det er ny fødsel som må til, ja omskapning og forvandling, ja et guddommelig livsinnhold! Da blir livstonen i ens indre vesen: «Høylovet være Herren!!» selv om disse ord av praktiske grunner selvfølgelig ikke alltid kan strømme ut fra ens indre. —

Men takknemlighet, og fryd, og tilfredshet, og trivsel ånder da ut fra ens indre trivsel! Akkurat som misnøyen ånder ut fra alle andre. Og det er synderes dødstone — en uhyggelig, helt igjennom trist tone, som ikke kan skjules for slike som har åndelig gehør.