Stevnereferat: Ungdom 1977

Ungdomsstevnet

Det var vel omkring 1500 unge som var samlet til ungdomsstevnet på Brunstad i sommer. Foruten de skandinaviske, var det ungdom fra flere forskjellige europeiske land. Amerika, Asia, Australia og Afrika var også representert.

Våre ungdomsstevner er ikke alminnelige «ungdomstreff». De er fra begynnelse til slutt preget av det ene nødvendige, nemlig gudsfrykt. Det er Guds ord og bønn som gir stevnene mening og innhold. Og det er ungdommen selv som bærer ansvar for møtene og som ved Guds ord formaner og oppgløder hverandre.

På stevnets åpningsmøte henviste en av de unge brødre til å begynne med til 1. Tim. 6, 7 flg., hvor det står om «dårlige og skadelige lyster», bl. a. pengekjærhet, og videre: «Men du, Guds menneske, fly disse ting, jag etter rettferdighet, gudsfrykt, tro, kjærlighet, tålmodighet, saktmodighet!» Jag etter . . . .! Det er et løp. Og likesom en idrettsmann ikke kan stille opp i to løp samtidig, kan heller ikke vi gjøre noen fremgang i det gode om vi på noen måte vandrer «etter denne verdens løp». (Ef. 2, 2) Vi må ha avlagt f. eks. pengekjærhet for å kunne være i stand til å jage etter rettferdighet, gudsfrykt osv.

Videre ble det under stevnet gjort tydelig hvilken oppgave og hvilket kall en Jesu disippel har. Den som seirer, har en oppgave. Den som synder, har ingen oppgave, intet budskap. Vi er utvalgte mennesker, kalt til å fullbyrde Guds råd i vår samtid ved å seire over synden.

1. Krøn. 12, 32: «. . . menn som forstod seg på tidene, så de visste hva Israel hadde å gjøre.» Pred. 8, 5: «. . . og den vises hjerte skal få kjenne tid og dom.» Vi lever i en tid hvor lovløsheten tiltar, en tid med konflikter, rotløshet, utukt, fosterdrap og stadig økende utglidning. Men ved Guds nåde forstår vi oss på denne tiden og vet hva vi har å gjøre. Ja, hva har vi å gjøre? Ikke noe storslagent, ekstraordinært. Men seire! Seire over synden. Da har vi et budskap, en oppgave, og da får vårt liv en kolossal betydning. Ja, det står at «skapningen lenges og stunder etter Guds barns åpenbarelse.» Nå lider hele skapningen, den sukker og er i smerte. (Rom. 8). Politikerne har ikke løsning på floken, enten de står til høyre eller til venstre eller i sentrum. Vitenskapen har heller ikke løsningen. Hvem har funnet løsningen, befrielsen fra sukk og smerte? Den som seirer! Den som seirer over synden!

«Et legeme laget du for meg», sa Jesus. Det å ha fått et legeme, og å ha et kjød med lyster og begjæringer, gir oss egentlig veldige muligheter. I fristelsens stund er det vi har de største muligheter. «Den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med meg på min trone, likesom jeg har seiret og satt meg med min Fader på hans trone.» Åp. 3, 21. Seire, likesom han seiret! Hvilke muligheter, hvilket kall, hvilken oppgave! Da har vi et budskap. Gir vi etter for fristelsen, hvilket budskap har vi da, hvilken oppgave? Intet budskap og ingen oppgave. Da blir vi lik alle andre, da er vårt liv floket som de andres, og vi har ingen kraft til å løse floker.

Det ble talt om å være en arbeider i Guds rike. Seire og arbeide, fremstille sine lemmer som rettferdighets våpen for Gud. Den som er tjener, han er tjener overalt, enten han er på møter eller ellers i dagliglivet. Og ungdomstidens kamp og strid blir lett når en er opptatt med å bygge «Herrens hus» og ofre seg for andre. Troens menn og kvinner kan man alltid regne med. De er der de skal være og handler etter Guds virkninger.

Videre ble det talt om Kristi lidelser og herligheten deretter. De to disipler på veien til Emmaus forstod ikke å kombinere det som var hendt (Jesu korsfestelse) med det som stod skrevet i skriftene. Jesus måtte si til dem: «I dårer og senhjertede til å tro alt det profetene har talt! Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?» Vi må forstå å anvende Ordet i de daglige forhold vi står i og få sans for å lide. Det er hverken tungt eller trist. Det er da ikke trist å «lide ut» det som er ondt!

Ja, det ble et velsignet stevne fra først til sist. Til styrke og hjelp for den store skare av gudfryktig ungdom. Og på vekkelsesmøtene opplevde vi å se mange søke frelse og fornyelse.

Og som vanlig etter ungdomsstevnet fulgte en rekke møter for unge brødre. I 1. Tim. 3, 16 står uttrykket «gudfryktighetens hemmelighet». Kristus og Kristus-livet er en gudsfryktens hemmelighet. Det nytter ikke å studere «teologi» eller gå bibelskoler for å få hemmeligheten åpenbart. Livets hemmeligheter åpenbares kun for gudfryktige. En stor flokk unge brødre talte på dette brødresamvær visdom som ikke høres eller læres på teologiske fakulteter.

I 1. Kong. 19 leser vi at Gud åpenbarte seg for Elias i en stille susen. Herren var ikke i stormen, ikke i jordskjelvet og ikke i ilden, men i den stille susen. Med utgangspunkt i dette ble vi formant til å tjene Gud uten å tenke på å gjøre noe «stort». Vi skal ikke lage «storm» omkring oss, men være tro i det skjulte, i all stillhet og ro, der hvor ingen legger merke til en. Faderen, som er i lønndom og som ser i lønndom, skal lønne slik troskap.

Særlig viktig er det å bevare fred i hjertet og fred i menigheten. Her gjelder det å bli frelst fra sin «bukkenatur» slik at vi kan ha fred i oss og etterlate oss fred.

Og i vår tjeneste for andre står vi maktesløse uten salvelsen, den Hellige Ånd. Vi vet f. eks. ikke hva de andre trenger å høre. Men Ånden vet det. Den vil tale til oss både om oss selv og om andres behov. Derfor lød formaningen, som vi bør legge oss på hjertet: La oss hengi oss til Ånden!

Et tankekorn til slutt i fra brødresamværet: La oss stille opp på den ene side: «Bær hverandres byrder!» (Gal. 6, 2) og på den annen side: dyktighet i å tale. Bære byrder kontra talegaver. Hva har størst verdi?

Ja, vi takker Gud for alle de velsignede møter og samvær. Det skal alt vise seg å bære sin frukt, til pris for Hans navn.