Helbredelse

Helbredelse

«Han som bar våre synder på (i) sitt legeme opp på treet, forat vi skal avdø fra våre synder og leve for rettferdigheten, han ved hvis sår I er legt.»

Denne setning: «Han ved hvis sår I er legt», blir brukt svært meget blant de religiøse, da særlig blant dem som søker legedom for legemet. De som særlig gir seg av med å be for syke, lærer dem å gjenta denne setningen stadig for å bygge opp troen på helbredelse. De gjør som regel den feil som menneskene i alminnelighet gjør, de setter legemet først, og så kommer sjel og ånd. På den måten setter de også det jordiske først, det som legemet kan nyte, og så blir Guds rike og hans rettferdighet en bisak. Dette er menneskenes villfarelse, som fører til all elendighet. «For I var villfarende som får, men har nu omvendt eder til eders sjelers hyrde og tilsynsmann.»

Bibelen setter ånden først, og så kommer sjel og legeme. 1. Tess. 5, 23. Jesus kom som verdens lys. Han tente det sanne lys. Det var: «Men søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal I få alt dette (det jordiske) i tilgift!» Matt. 6, 33. De som vandrer i det lyset, setter ånden først. Da blir det i sannhet helbredelse. På grunn av synden kom sykdom og død. Det vi først må ta sikte på, er helbredelse for ånd og sjel, og det er det som evangeliet går ut på. Derfor er dette ordet at vi ved hans sår er legt, skrevet i forbindelse med at vi avdør fra våre synder og lever for rettferdigheten. Og i flere oversettelser er det skrevet: «Helbredende lære», og «den sunne lære». «For den helbredende Guds nåde er åpenbaret til frelse for alle mennesker.» Tit. 2, 1 og 11. Og Jakob sier: «Bekjenn derfor eders synder for hverandre og bed for hverandre, forat I kan bli legt! En rettferdig manns bønn har stor kraft i sin virkning.» Jak. 5, 16.

Her tenker Jakob på legemets helbredelse, men betingelsen er åndens helbredelse, idet en først må bekjenne sine synder. Å skylde på sine legemlige sykdommer som en unnskyldning for sin synd, blir en stor villfarelse. Gjør en det, sier en samtidig at en ikke er tilregnelig. Det kan komme ulykker og sykdom som angriper hodet, så en ikke er tilregnelig. Men da kan en jo heller ikke bekjenne sine synder.

Vil en regnes for en bevisst person, så kan en også ta imot evangeliet og bekjenne sine synder. Da blir ånden helbredet, og legemet kan også bli helbredet. Jesus sa: «Se, du er blitt frisk, synd ikke mere, for at ikke noe verre skal vederfares deg!» Joh. 5, 14.

Det som evangeliet bærer bud om, er at ved Jesu fullbragte verk kan helbredelse til ånd, sjel og legeme tilflyte oss. Mange er blitt helbredet til legemet, men de har fortsatt å synde, og de har nokså snart blitt syke igjen. Bare når vi setter ånden først, og Guds rike og hans rettferdighet, kan det bli sann helbredelse.

«I tjenere! vær eders herrer undergitt i all frykt, ikke bare de gode og rimelige, men også de vrange.»

Det er altså vanskeligere med de vrange, men hvorfor det? Deres oppførsel blir et større trykk, og har jeg dårlige nerver, blir trykket enda større. Ved det trykket kommer synden i kjødet opp og forbinder seg med mitt sinn, og så blir jeg sint, fornærmet, eller det kan bli hat. Da er jeg blitt syk. Min ånd og sjel er formørket. Kommer det av arbeidsgiverens synd? Ja, slik skylder man på andre og opplever ingen helbredelse. Men Peter taler om å avdø fra sine synder. Ved det trykket blir jeg fristet og får anledning til å avdø fra mine synder. Det er den sunne, helbredende lære. Forstår en det og mottar den helbredende nåde til å avdø fra synden, er en lykkelig og glad. En er helbredet. Derfor roste Paulus seg av sine trengsler, fordi de virket tålmodighet, ja, en evig fylde av herlighet i overmål på overmål. Rom. 5, 3 og 2. Kor. 4, 17.

Det å avdø fra våre synder kaller Paulus for Kristi død, som vi bærer i vårt legeme, forat Kristi liv skal åpenbares i vårt legeme. 2. Kor. 4, 10—11. Ved hans sår er vi legt. I ham fikk aldri synden i kjødet forbindelse med hans sinn. Rom. 8, 3—4. Nei, den ble fordømt. Fordi det verket ble fullbragt i ham, kunne han gi den Hellige Ånd til dem som lyder ham. Ap. gj. 5, 32. Og «dersom I døder legemets gjerninger ved Ånden, da skal I leve.» Rom. 8, 13. Da kommer helbredelsen og livet.

Leser vi videre i Peters brev, står det til slutt: «Men all nådes Gud, som kalte eder til sin evige herlighet i Kristus Jesus, etter en kort tids lidelse, han skal dyktiggjøre, stadfeste, styrke, grunnfeste eder.» 1. Pet. 5, 10. Et herlig resultat av den tid vi lever i, en verden som ligger i det onde. 1. Joh. 5, 18—19.