Ta vare på alteret

Ta vare på alteret

«Omskiftes prestedømmet, da går jo nødvendigvis også en omskiftelse av loven for seg, for han som dette sies om, hørte til en annen stamme, hvorav ingen har tatt vare på alteret.» Hebr. 7, 12—14.

Alt ble omskiftet ved Jesus, både prestedømmet, loven og alteret. Nå var det ikke lenger en menneskelig slekt, Levis barn, som skulle ta vare på prestedømmet og alteret. Alt ble overført til det indre og etter «et uforgjengelig livs kraft.» V. 16.

Gud hadde ikke behag i et alter av sten, men et alter i hjertets innerste. Det var dette alter Jesus tok vare på, og som vi skal ta vare på. Det hjelper ikke om vi ofrer alt hva vi eier og gir vårt legeme hen for å brennes, dersom ikke kjærlighetens ild brenner på hjertets alter.

Ved alterets ild hadde Gud samfunn med Israel i den gamle pakt. Men deres hjerte var ikke alltid med i disse ofringer, og de ofret både halte og blinde dyr istedenfor rene og lyteløse dyr. I Malakias 1, 10 leser vi: «Gid det fantes noen blant eder som ville lukke tempeldørene, så I ikke skal gjøre opp ild på mitt alter til ingen nytte! Jeg finner ikke behag i eder, sier Herren, hærskarenes Gud, og til offergaver fra eders hånd har jeg ingen lyst.» Ja, både i den gamle og nye pakt har det vært ofret mye til ingen nytte, og Gud har vært vred på alt dette. De profeter som har villet rydde opp i hykleriet er blitt forfulgt og drept gjennom tidene. Men Gud har alltid sett etter menn som har stått imot og stengt til for all falsk gudsdyrkelse, f. eks. i forbindelse med vinning og ære. I dag er det verre enn noensinne før i den religiøse verden og såkalte «helbredelsespredikanter» kan forlange tusener av kroner og dollar før de vil begynne sin «forestilling». Det hele er avskyelig i Guds øyne. De reklamerer med store mirakler og helbredelser der de har vært, men der de er, skjer det lite og ingenting. Jeg har selv opplevd å se det. Der hvor penger kommer i forgrunnen og foran Kristi liv og dyder, der hersker djevelen med sine åndsmakter. «For intet har I fått det, for intet skal I gi det», sier Jesus i Matt. 10, 8. Jesus ble ikke rik eller laget reklame ved sine mange og store helbredelser. Han ville ikke at de skulle fortelle det videre. Han var ydmyk av hjertet og foraktet alt som var stort i menneskenes øyne.

All gudsdyrkelse utenfor alterets ild er forgjeves. Allslags vranglære vi leser om i Bibelen står i forbindelse med at de attrår de jordiske ting, søker vinning, ære, makt og hor. De har alltid vært fiender av Jesu lære om hver dag å ta sitt kors opp, fornekte seg selv og følge Kristus. De vil gjerne høre om nåde, men ikke om lydighet.

I nidkjærhet satte Elias Herrens alter istand, alteret som de gamle hellige hadde reist, men som andre ikke hadde tatt vare på. «Og Elias tok tolv stener etter tallet på Jakobs barns stammer, han til hvem Herrens ord var kommet og hadde lydt således: Israel skal være ditt navn. Og han bygget av stenene et alter i Herrens navn og gjorde en grøft rundt om alteret . . .» 1. Kong. 18, 30—32. Israels navn og alteret var forenet. Var det ikke noe alter, var det heller ikke noe Israel, og uten hjertets alter er det heller ingen menighet i dag. Alteret var nedrevet, og de haltet til begge sider.

Elias gjorde all fremmed ild umulig ved å fylle grøften med vann og ved å tømme vann både over offeret og veden. Nå var det bare Herren som kunne tenne ild.

«På ditt ord har jeg gjort alt dette», sa Elias, og da falt Herrens ild og fortærte brennofferet, og veden og stenene og jorden og slikket opp vannet som var i grøften. «Og alt folket så det, og de falt ned på sitt ansikt og sa: Herren, han er Gud! Herren, han er Gud!» V. 38—39.

Elias sørget for at Guds navn ble æret og ikke ham selv. Ved alt vannet satte han seg selv grundig utenfor. Han sa ikke: På mitt ord, men «På ditt ord», og det har vært det forløsende ord for alle de hellige helt fra Noah bygget arken, Abraham ofret Isak og David slo Goliat. «På ditt ord» sa disiplene og kastet garnet ut på høyre side og fikk i overflod av fisk.

Jesus tok vare på alterets ild i den nye pakt, og alle som forenes med ham i hans legeme, fremstiller sine legemer som et Gud velbehagelig offer. Rom. 12, 1. «Jeg tar ikke ære av mennesker», sa Jesus. Joh. 5, 41. I 7, 18 sier han: «Den som taler av seg selv, søker sin egen ære, men den som søker hans ære som har sendt ham, han er sanndru, og det er ikke urettferdighet i ham.» Det er urettferdighet å søke sin ære, og Herrens ild kan aldri falle på slike offer, samme hvor mye man ofrer seg.

«Men dersom du vil gjøre meg et alter av sten, da skal du ikke bygge det av huggen sten, for bruker du ditt huggjern på stenene, da vanhelliger du dem.» 2. Mos. 20, 25.

I den levende Guds menighet skal vi ikke hugges til etter verdens vis for å kunne tale, synge, spille eller kle oss. Alt skal være enkelt og naturlig etter Guds virkninger. Det er uhyggelig å høre predikanter som har lagt seg til en spesiell stemme og talemåte, når de skal tale Guds ord. De er ofte mere jålete og affektert både i tale, sang, klesdrakt og hårfasong enn vanlige verdensmennesker som opptrer. Det er avskyelig i Guds øyne. Er man kunstferdig opplært til å synge, så er det ofte slik at man briljerer med sin stemme, så det er vanskelig å høre ordene. Da er det bedre å lese opp sangen enn å synge den. Når det gjelder klesdrakt og utseende er det ikke vanskelig å se at de hugges til etter denne verdens vis. Når de da mener de tjener Gud og ofrer noe på Guds alter, så vanhelliger de alteret.

Må menigheten bevares ren for alt dette kunstferdige i tale, sang, musikk, klesdrakt og alt annet som tilhugges for å passe inn i den religiøse skjøgeånd og verdensånden.

«Og du skal ikke gå opp til mitt alter på trapper, forat din blusel ikke skal blottes over det.» Vers 26.

Vi skal ikke gå opp til alteret på trapper. Det er vanskelig for mennesket å ofre noe uten å ville synes. En vil gjerne opp noen trapper og knytte sitt navn til sin gave og tjeneste. Men da vanhelliger man alteret ved å åpenbare sin nakenhets skam. Åp. 3, 18.

Er man ungdomsleder, musikkleder, eldstebror eller forstander og man ser noe stort i dette på menneskelig vis, da har man klatret opp på forbudt område og man vanærer alteret. En søker ære midt i det man har et ytre skinn av å ville ofre seg. Skal Gud velsigne vår tjeneste, må vi bevares i selvfornedrelse og ydmykhet og gi Gud all ære.

Er vi her trofaste i vårt høyhellige kall, skal menigheten bevares med en indre styrke og livskraft som ingen fremmede ånder kan stå seg for, og den skal åpenbares i herlighet ved Jesu Kristi komme.