Gull-lysestaken

Johannes fikk til oppdrag å skrive til de syv menigheter i Lille-Asia. Det var ikke bare rosende og trøstende ord han hadde å skrive, men også kraftige irettesettelser, advarsler og formaninger. Det var mangt som måtte bli annerledes, som skulle rettes på. Men før han skrev til den enkelte menighet fikk han i et syn se syv lysestaker av gull og midt imellom lysestakene fikk han se Menneskesønnen som holdt syv stjerner, de syv menighetsengler, i sin høyre hånd.

Hvilken nåde og kjærlighet fra Guds side vi får skue inn i ved dette! Alle disse menighetsforstandere, hvor forskjellige de enn var, de befant seg alle i Guds høyre hånd. Og alle menighetene ble kalt gull-lysestaker. De som fikk den største ros og de som fikk de største advarsler, var alle gull-lysestaker, alle i Herrens hånd. Ja, i sannhet er Gud god, han som gjør de døde levende og nevner det som ikke er til, som om det var til! Rom. 4, 17. Gud hadde sin frelsesplan med hver av dem. Og han står ved sitt ord. Han venter i det lengste og gir ikke opp å arbeide. Men vi ser også at hvis det ikke ble omvendelse, da ville lysestaken bli flyttet fra sitt sted. Så de kunne ikke slå seg til ro i en falsk fortrøstning om at Gud likevel ville gi dem nåde.

Dette syn som Johannes fikk se, er det nok også nødvendig for oss å skue inn i dersom vi vil være til gagn i menigheten. En ser noe her, en hører noe der som ikke er som det skulle. Den og den er ikke på sin plass, det og det bør rettes på. Hvem er det som kan bidra til at det blir annerledes og bedre, til at det blir fremgang og utvikling i det gode? Den som lik Johannes har fått se at han (hun) har å gjøre med gull-lysestaken. «Sions barn, de dyrebare, like i verd med det fineste gull.» Klages. 4, 2. En bør ikke røre ved noe i menigheten uten at en har dette syn klart for sitt indre blikk. Johannes fikk se menighetene som fullendte, og under inntrykket av dette syn skrev han det han skrev.

Kjære bror og søster, la oss glede oss over at Gud i sin nåde har gitt oss å være en del av gull-lysestaken! Og la oss formane og styrke hverandre med dette syn levende i vårt indre, at våre brødre og søstre er «like i verd med det fineste gull». Så verdifulle er de for Gud, og så verdifulle bør de være for oss. Og likesom gull prøves ved ild, så skal heller ikke vi undre oss over «den ildovn som er iblant eder for å prøve eder» (fr. oversettelse) som om det hendte oss noe underlig. Forat vår prøvede tro, som er meget kosteligere enn det forgjengelige gull, må finnes til lov og pris og ære i Jesu Kristi åpenbarelse. 1. Pet. 1, 7.