Å drive bort

«Derfor må vi så meget mere gi akt på det vi har hørt, forat vi ikke skal drive bort derfra.»

Ved dette skriftsted ligger det nær til å tenke på en båt på havet, uten landsikte, utsatt for vind og strømninger i alle retninger. Er en ikke da våken, kommer en ut av kurs. Da kan en komme i drift og har ingen peiling på hva en støter på eller hva som vil hende.

Det som vi har hørt, er den frelse Jesus er kommet med som yppersteprest for en ny pakt. I den første pakt var det dyreofringer som ikke kunne bortta synder. K. 10, 1—4. Men ved Jesus er et bedre håp ført inn, så vi kan nærme oss Gud. Han som ofret seg selv i kraft av en evig Ånd, hans blod renser vår samvittighet fra døde gjerninger til å tjene den levende Gud. K. 9, 13—14. «Og derfor kan han også fullkommen frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever til å gå i forbønn for dem.» K. 7, 18—25.

Jesus tok det første bort, nemlig dyreofringene, og innførte det annet, nemlig å gjøre Guds vilje med legemet. K. 10, 5—10. Det skjedde ved ofringen av hans legeme. Derfor syndet han ikke, og døden kunne ikke holde ham. K. 13, 20—21.

Som hyrde har Jesus gått foran, og fårene følger etter. Den kurs Jesus alltid hadde og holdt i sine kjøds dager for å nå oppstandelsen fra de døde, var som tjener å ydmyke seg. Fil. 2, 5—9. Ved å ydmyke seg kom han aldri ut av kjærligheten. «Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, han blir i Gud, og Gud blir i ham.» 1. Joh. 4, 16. Akkurat den samme kurs må vi holde.

Den som er i kjærligheten, er i lyset. Men den som hater sin bror, er i mørket, og han vet ikke hvorhen han går, fordi mørket har blindet hans øyne. 1. Joh. 2, 10—11. Fordi urettferdigheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste. Da er de altså kommet ut av kurs, og de vet heller ikke hva de støter på. Da kan man lett lide skibbrudd før en finner tilbake til den rette kurs.

Det er når en ikke vil ydmyke seg, at en driver bort fra det å elske. Derfor lyder formaningen: Fremstill eders legemer som et levende, hellig, Gud velbehagelig offer — dette er eders åndelige gudstjeneste —. Rom. 12, 1—2. Da kan en også prøve hva som er Guds vilje: det gode og velbehagelige og fullkomne! Ydmyker vi oss, bevares vi i kjærligheten, og da er vi i Gud og Gud i oss. «Derfor skal og de som etter Guds vilje må lide, overgi sine sjeler til den trofaste skaper, idet de gjør det gode.» 1. Pet. 4, 19. Idet vi gjør det gode, bevares vi i kjærligheten. Alt det vi må lide, all urettferdighet og alt det menneskene tillater seg, må vi overgi til Gud som dømmer rettferdig.

Vi må meget mere gi akt på det vi har hørt, så vi ikke driver bort derfra, men når frem til den seierspris der ovenfra: Å møte Jesus i skyen.