Stride på den rette måte

Stride på den rette måte

«Lid ondt med meg som en god Kristi Jesu stridsmann.» 2. Tim. 2, 3.

«Men om noen også strider i veddekamp, får han dog ikke kransen hvis han ikke strider på den rette måte.» V. 5.

Når det er veddekamp, er det bestemte lover en må følge for å stride rettelig. Gjør en ikke det, får en ikke kransen, det er det samme hvor dyktig en er.

Når en er Kristi Jesu stridsmann, er det ikke bare iver som teller, eller dyktighet, men en må også stride på den rette måte. Det er en masse kristelig arbeid, og mange ofrer seg veldig, men så strider de ikke rettelig, slik at det blir enhet og til ære for ham de strider for. De søker sin egen ære, og det blir splid og avind. «For de søker alle sitt eget, ikke det som hører Kristus Jesus til.» Fil. 2, 21. Ved dette forstår vi Jesu ord i Matt. 7, 21—23.

En av reglene som en først og fremst må iaktta når en er trådt i Guds tjeneste, er: «Ikke gjør noe av trettesyke eller lyst til tom ære.» Fil. 2, 3. «Eller søker jeg å tekkes mennesker? Søkte jeg ennu å tekkes mennesker, da var jeg ikke Kristi tjener.» Gal. 1, 10.

Jesus sier: «Jeg tar ikke ære av mennesker.» «Hvorledes kan I tro, I som tar ære av hverandre, og den ære som er av den eneste Gud, den søker I ikke?» Joh. 5, 41—44. Jesus stred på rette måte, og vi ser hvilken vekt han legger på det med ære, og han sier videre. «Den som taler av seg selv, søker sin egen ære, men den som søker hans ære som har sendt ham, han er sanndru, og det er ikke urettferdighet i ham.» Joh. 7, 18.

Det er mange som ofrer tid og alt hva de har, for å tjene Gud, og de kan få et stort navn, men når Herren, den rettferdige dommer, kommer, da spørs det om en får kransen. 2. Tim. 4, 7—8. En må utrette noe ualminnelig for å få ære, for å få et navn. Og engelen for Sardes-menigheten oppnådde å få navn av å leve, til tross for at han var død. Åp. 3, 1. Så feil kunne menigheten bedømme ham. De syntes han var en veldig Jesu Kristi stridsmann. Det var han vel også menneskelig sett. Men allikevel var han det ikke, for han søkte ikke Kristi ære, men sin egen. Noen få var åndelige nok til å forstå dette. Bare ved å søke hans ære som jeg strider for, kan jeg stride rettelig.

Det var noen grekere som ville se Jesus, men da forklarte Jesus: «Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn.» En er tilfreds med selv å være på toppen og å bli sett. Jesus ville ikke bli sett, men han forsto å tjene sin Fader slik at han ved døden, ved å miste sitt liv, kunne bære frukt. Ved hans død kunne menigheten vokse frem, så også andre forsto å følge Jesus. Disse har kunnet tjene så det ble enhet og fred.

Gud har oppreist mange tjenere ned igjennom tidene. Men ved den nåde de har fått, har de søkt sitt eget og er blitt store ledere. De har begynt å stride på en urett måte. Når de dør, etterlater de seg en organisasjon, hvor det stadig er strid og kamp om førsteplassen, og derigjennom stadig splittelse.

«Om noen er min tjener, han følge meg, og hvor jeg er, der skal også min tjener være, om noen er min tjener, ham skal Faderen ære.» Joh. 12, 20—26. Bare åndelige personer kan forstå å ære det hvetekorn som dør for å gi liv til andre. 2. Kor. 13, 9. Korintierne forsto det ikke. De aktet Paulus’ legemlige nærvær for skrøpelig, og hans tale ble aktet for intet. 2. Kor. 10, 10. De så bare på det utvortes. V. 7. De så etter en brautende lederskikkelse — en stortaler. Slike kan ikke hjelpe menneskene. Men det kan de tjenere som Jesus har satt i menigheten. Ef. 4, 11—12. Disse tjenere søker bare å ære Jesus Kristus, han som de strider for, og gleder seg over hver og en som vokser opp til ham som er hodet, Kristus. V. 15—16. Bare de kan bygge menigheten som Kristi legeme. Sådanne har sin ros, ikke av mennesker, men av Gud. Rom. 2, 29.