Minneskrift: Bekkevold Ingrid

Ingrid Bekkevold

vår dyrebare søster fikk hjemlov lørdag den 20. august ca. kl. 13, nesten 77 år gammel. Dermed er et liv i oppofrelse og velsignelse avsluttet iblant oss. Hennes mann Edwin Bekkevold fikk i tidlig alder ansvar for menigheten i Oslo. Da han snart ble gift med Ingrid Pedersen, født i Drøbak i 1900, ble deres hjem et sentrum for menigheten. Det var den gang ikke flere enn de kunne rommes i en stue.

Deres hjem utviklet seg under fattige kår og i stor nøysomhet. Desto bedre kom deres trofasthet og oppofrelse til syne. De fikk 10 barn, 9 sønner og én datter. Nå hadde hun også fått 97 barnebarn og 35 oldebarn. Bekkevold hadde sitt arbeid på tollboden, og deltok stadig på møtene. Derved falt mye arbeid på hans hustru. Vi leser i Kol. 3, 16 om at vi skal la Kristi ord bo rikelig hos oss, og formane hverandre og synge yndig i våre hjerter for Gud. Det er vel ikke mange som har oppfylt det skriftstedet bedre enn fru Bekkevold. Hun har etterlatt seg mange verdifulle sanger, som nå er oversatt til flere språk. Disse sanger får større verdi for oss når vi vet hvorledes de er født frem. Av sangene kan vi forstå at hun var en prøvet kvinne, men ved Guds ord fikk hun kraft og trøst, og vi så henne aldri mismodig eller misfornøyd. På kjøkkenet eller hvor hun arbeidet, hadde hun blokk og blyant, og hun skrev opp trøstens ord og sin tro i lovsanger. I dag gir disse trøst og håp til mange, som ved dem får uttrykt sin lovsang til Guds ære.

Ingrid Bekkevold hadde nå vært enke i mer enn 7 år. I den tiden har hun hatt et skrøpelig legeme, men trass i det har hun vært veldig virksom. Stadig var hun på farten for å velsigne eldre og syke og barnrike familier. På en slik ferd var det Gud tok henne til seg. Dagen før hadde hun gjester hjemme. Lørdag formiddag gikk hun til byen, og i en bokforretning kjøpte hun en bok, og spurte etter et bokmerke hvor det var skrevet: «Det er makt i de foldede hender». Etter å ha spurt om det, sank hun ned, og var død. Det var tydelig at dette skulle være en gave, og det ble den siste påminnelse til oss som lever videre. Det var også et vidnesbyrd om hennes skjulte liv med Gud.

Begravelsen var den 26. fra Grefsen kirke, som var nesten fullsatt av familie og venner. Som avslutning i kirken var det gripende å se og høre de 8 gjenlevende sønner synge en sang om mor, en sang fru Bekkevold hadde skrevet til sin mor, og som passet svært godt inn her.

Like etter begravelsen ble det minnefest i vårt lokale i Teglverksgt. 8. Og selvfølgelig ble det etter en slik søster et minnemøte av de ytterst sjeldne. Der fikk vi høre om henne fra hun som 15 år gammel begynte å gå på bibeltimer hos tannlege Aksel Smith i Drøbak. Trass i motstand var hun alltid den trofaste søster som sang og spilte til oppbyggelse. Og når vi så den store skare av barnebarn, ca. 70—80, synge: «Farvel all verdens glans og prakt . . . .», forstår vi at hennes minne vil bli bevart iblant oss til stor velsignelse.