Vårt ansvar

Vårt ansvar

Det vokser opp en mengde barn og unge iblant oss. De små barna som fødes, er vi med og velsigner midt i menigheten. Vi velsigner dem og har ansvar for dem. Når man slik står med et lite barn i sine armer, vet man at det er så mangt som venter barnet. Et barn har mange forventninger. En vet også at skuffelser vil vente det. I denne onde verden vil mangt møte dem som sårer, smerter og skuffer et menneske. — Men vi som er med og velsigner de små barna, skal noen av oss skuffe dem? Skal noen av oss, hver på vårt sted, bli til en skuffelse for barna som vokser opp? La oss sammen utrope et nei, og atter nei!

Barna og de unge suger til seg lærdommen og forstår godt hvordan det bør være. Det er fort gjort å skuffe — «én av disse mine brødre», det er fort gjort å gjøre deres forhåpninger til skamme. «Men, mine brødre har sviktet som en bekk som strømmer hvis vann skyller over.» Job 6, 15. Og i v. 18—20: «Karavaner som er på veien til dem, bøyer av, de drar opp i ørkenen og omkommer. Temas karavaner speidet etter dem, Sjebas reisefølge satte sitt håp til dem, de ble til skamme, fordi de stolte på dem, de kom dit og ble skuffet.»

Tenk, hele karavaner, store reisefølger! De kom og ble skuffet! Ja, de omkom, for de speidet etter vann og fant intet. Bekken var uttørket. For et alvor og for et ansvar!

Her ligger ansvar for enhver av oss. La oss frykte og elske Gud slik at vår bekk har vann til enhver tid, velsignelsens strømmer! La oss ikke svikte! Ikke skuffe! O, må brodersamfunnet på ethvert sted være som en vannrik bekk, som et lunt rede, som en oase hvor ingen blir til skamme som søker ly.

Og dette ansvar gjelder jo ikke bare overfor barna. Det gjelder overfor enhver som kommer i vår vei. Ja, ser vi ikke de «reisefølger» som venter noe å leske seg med? Tenk å få være en vannrik bekk for dem! Og for hverandre! Her ligger vårt ansvar.

I begynnelsen av filippenserbrevet nedber Paulus nåde og fred over menigheten. Så forteller han dem at han både takker Gud for dem og ber for dem, ja, med glede. Og han var viss på at Gud skulle fullføre i dem den gjerning han hadde begynt. «. . . likesom det jo er rimelig for meg å tenke således om eder alle, ettersom jeg bærer eder i mitt hjerte.» V. 7. Det var rimelig, altså naturlig og selvfølgelig, for ham å ha så mange gode, rene, forhåpningsfulle, lyse, takknemlige tanker om dem alle. Og hvorfor var det så rimelig? Fordi han bar dem! Han bar dem i sitt hjerte! — Når en derfor har vanskeligheter med å ha slike gode, lyse tanker om sin bror, men heller har negative, dystre tanker, da kan en like godt si til seg selv: Det er rimelig at jeg har negative tanker om min bror, for jeg bærer ham jo ikke i mitt hjerte. — Det å kjenne ansvar, det å bære andre i sitt hjerte, gjør det altså rimelig, naturlig og lett å ha gode tanker. Heri ligger frelse og utvikling. Det ligger utvikling i å bære! I å bære andre i sitt hjerte! Ja, la oss kjenne vårt ansvar!