Efeserbrevet 3, 17-21

Av Elias Aslaksen

Vers 19: «å kjenne Kristi kjærlighet som overgår all erkjennelse forat I kunne fylles til all Guds fylde!»

Dette er vel det aller sterkeste og herligste ord i hele Skriften! Det er selvfølgelig sant som alle de andre ordene!

Kristi kjærlighet overgår all erkjennelse. Dette må bety at den ligner et helt osean i bredde, lengde og dybde, og inneholder så usigelig meget og mangfoldig-sidet godhet, at hvor meget vi enn har erkjent av det, har fått lys over, så inneholder den enda mere! —

Kun ved å kjenne og smake denne Kristi kjærlighet, kan vi — ved tro — fylles til all Guds fylde. Men ved det, kan det altså skje, og skjer!

Dette betyr da, nødvendigvis: Overflod av guddommelig kjærlighet, uten skiftende skygge, uten unntagelse, under alle slags omstendigheter, overfor alle slags personer! Og innebærer triumferende seier over alle mulige slags bevisste synder, og stadig hvile i Gud.

Og det betyr ganske enkelt at man kan ikke annet enn elske. — Da er det å elske og tjene ens eneste tankegang. Da ser man dette, og intet annet som sann og evigvarende vinning, og alt annet som evig tap. — Og av denne grunn er det ikke lenger vanskelig å elske alle. Og alt annet er da meningsløst! Ifølge denne nye natur — for det er det — blir det å lide urett så naturlig som å puste.

Ifølge lignelsen om Guds rike — det som er inneni oss — har dette en såre ringe, nesten usynlig begynnelse, men derimot en hurtig utvikling! Og målet er usigelig høyt, hellig og herlig! —

Her nytter det absolutt ikke med fornuft, begavelse og følelser, men bare ved enfoldig tro på alle livets ord i det nye testamente! Men da nytter det! Halleluja!