Bare praksis gir visdom

Bare praksis gir visdom

«Men om de åndelige gaver, brødre, vil jeg ikke at I skal være uvitende.»

«For en gis visdoms tale ved Ånden, en annen kunnskaps tale ved den samme Ånd.»

«At I i ham er gjort rike på alt, på all lære og all kunnskap, likesom Kristi vidnesbyrd er blitt rotfestet i eder, så at det ikke fattes eder på noen nådegave mens I venter på vår Herre Jesu Kristi åpenbarelse.» 1. Kor. 1, 5—7.

Dette var altså åndelige gaver — gaver de hadde mottatt ved Guds nåde. Da skulle en også tro at de var åndelige. En skulle tro når de hadde visdoms tale, at de også var vise, og når de hadde åndelige nådegaver, var de også åndelige. Men av korintierbrevene lærer vi at det kan være helt motsatt. «Og jeg, brødre, kunne ikke tale til eder som til åndelige, men bare som til kjødelige, som til småbarn i Kristus.» «Så finnes det da ikke noen vis mann iblant eder, ikke en eneste én.»

Nei, når det kom til praksis, viste det seg at de forsto ikke å praktisere den visdommen og kunnskapen de så klart og overbevisende talte om. Og Paulus måtte spørre dem: «Vet I ikke?» «Vet I ikke?» Når det kom til praksis, var det som om de ikke visste noen ting av all den visdom og kunnskap de så overbevisende og herlig talte om. K. 6. En kunne spørre: Kan det virkelig være mulig? Ja, det lærer vi tydelig av disse to brevene, og det er en erfaring som er blitt gjort i alle tider, og mange er de som er blitt bedratt.

«Kunnskapen oppblåser, men kjærligheten oppbygger, om noen tykkes seg å kjenne noe, han har aldri kjent noe, således som en bør kjenne det.»

Her forstår vi at korintierne ved sine nådegaver var blitt oppblåst, og de tykkedes seg å være noe, men samtidig kom de ut av kjærligheten, så de kunne ikke oppbygge hverandre. Og vi leser videre i kap. 13 at bare kjærligheten gjør gavene verdifulle. Der leser vi hva kjærligheten er. Den forstår å praktisere visdoms og kunnskaps tale. Bare praksisen gir visdom.

Vi leser at «Jesus begynte med både å gjøre og å lære.» Der står det gjøre først, og vi leser: «Jesus gikk frem i visdom og alder og yndest hos Gud og mennesker.» Han holdt på å praktisere det som var skrevet i bokrullen, og først da han var 30 år, begynte han å lære. Hebr. 10, 5—7.

De som er åndelige, kan høre forskjellen på dem som taler, om den visdoms og kunnskaps tale de bringer, bare er nådegave eller om det er deres liv. De kjødelige beundrer nådegaver og dåres av storslagne prekener. Slik var det med korintierne. De så «bare på det utvortes», og hadde ikke sans for å legge merke til livet. De forsto ikke at de mektige brever Paulus skrev, levde han i gjerning, når han var nærværende. Derfor aktet de hans nærvær for intet, også hans tale. Men Paulus ville ikke at noen skulle tenke større om ham enn som han så ham eller hørte av ham. 2. Kor. 12, 6. Her ser vi Paulus sier «se» først. Å se, har med livet å gjøre. Livet må gå foran talen.

Få mennesker er åndelige nok til å bedømme dette. 1. Kor. 2, 15—16. Bare de som er interessert i livet, i å gjøre, kan bli åndelige. Godt er det at endel vokser frem i menigheten og blir åndelige og kan la lyset skinne, så de oppriktige ikke føres vill. Det nye Jesus innførte, det var å gjøre Guds vilje. Hebr. 10, 9. Det gir oss visdom, så vi kan forbli i kjærligheten og oppbygge hverandre. Her trenger vi den veldige formaning av Paulus: «Gi akt på deg selv og på læren, hold ved med det, for når du det gjør, da skal du frelse både deg selv og dem som hører deg.» «Tenk på dette, lev i dette, forat din fremgang kan bli åpenbar for alle!» 1. Tim. 4, 12—16.