Kvinnens rett i menigheten

Kvinnens rett i menigheten

De som er menneskelige, finner alltid noe å diskutere om. De stiller opp lærdomsformer, som blir skillevegger mellom de troende og deler dem i mange partier. Det er gjerne lærdomsformer som ikke har noe å gjøre med det å ta sitt kors opp hver dag og følge Jesus. Luk. 14, 27. Eller de har ingen ting med de lærdommer å gjøre som når vi lyder dem, blir vi frigjort fra synden. Rom. 6, 17—18. Dette kan vi tydelig se når det gjelder de lærdommer som settes opp angående kvinnens rett i menigheten. I slike diskusjoner settes ofte det ene skriftsted opp imot det andre.

«Dog, i Herren er hverken kvinnen noe fremfor mannen eller mannen noe fremfor kvinnen.» 1. Kor. 11, 11.

Vi ser at i menigheten, som er Kristi legeme, der har vi alle den samme rett, men lemmene har forskjellige tjenester. Enhver kan bare få sin åndelige utvikling i den tjeneste Gud har tilmålt ham.

I det 11. kapittel gjør Paulus det klart hva vi skal vite om forholdet mellom mann og kvinne, slik som Gud har skapt dem og forordnet deres tjeneste.

«Men hver kvinne som beder eller taler profetisk med utildekket hode, vanærer sitt hode, for det er aldeles det samme som om hun var raket.»

Dette er jo sagt så enkelt og tydelig at det er ingen ting å diskutere om. Det sies enkelt og tydelig indirekte at hun kan bede og tale profetisk. Å tale profetisk, sier Paulus, er å tale for mennesker til oppbyggelse og formaning og trøst. K. 14, 3. Filip hadde fire ugifte døtre som hadde profetisk gave. Ap. gj. 21, 9. De sto under Åndens ledelse, og deres tale var til oppbyggelse og formaning og trøst.

«En kvinne skal la seg lære i stillhet, med all lydighet, men jeg tillater ikke en kvinne å være lærer eller å være mannens herre, hun skal være i stillhet.» 1. Tim. 2, 11—12.

Å være lærer, det er det samme som å være over dem en skal lære. Det tilhører også å være lærer at en bruker myndighet. Det tillot ikke Paulus en kvinne, men hun skulle være lydig. Å tale ord som er til oppbyggelse, formaning og trøst, det er ikke å bruke myndighet, men det er å tale gode ord. Det er å velsigne, og det er tillatt for alle.

«Likesom i alle de helliges menigheter, skal eders kvinner tie i menighetssamlingene, for det tillates dem ikke å tale, men de skal underordne seg, som også loven sier. Men vil de få rede på noe, skal de spørre sine egne menn hjemme, for det sømmer seg ikke for en kvinne å tale i menighets-samling.» 1. Kor. 14, 34—35.

Dette er også enkle ord, og det er innlysende at Paulus ikke her taler imot seg selv i det 11. kapittel. Her står det at hun skal tie, i forbindelse med at hun skal underordne seg. Hun skal ikke blande seg opp i styr og stell. Det er mannens tjeneste. Vil hun vite noe, skal hun spørre sin egen mann hjemme.

Men når det gjelder å få del i «guddommelig natur», da har vi den samme rett og de samme muligheter i den tjeneste som er tilmålt oss, enten vi er kvinne eller mann. Det er det som gir evig herlighet, og det kan vi ikke vinne ved å blande oss inn i andres tjeneste. 2. Pet. 1, 3—11 og 1. Pet. 4, 15.