Stevnereferat: Sommer 1976

Sommerstevnet 1976

Gud velsignet oss rikelig på Brunstad med et meget virkningsfullt vekkelsesstevne. Også denne gang kunne vi høre at dette var det beste stevne de noen gang hadde vært på. Ja, mottageligheten blir stadig større, når vi er med i veksten i Kristi legeme.

Br. Sigurd Bratlie begynte stevnet med å tale ut fra Matt. 7, 13—16. Å gå inn gjennom den trange port er full overgivelse til Kristus som Herre i våre liv. Det er porten inn til disippelskapet og til den nye og levende vei i Jesu fotspor.

«En sa da til ham: Herre! er det få som blir frelst? Da sa han til dem: Strid for å komme inn igjennom den trange dør! for mange, sier jeg eder, skal søke å komme inn, og ikke være istand til det.» Luk. 13, 23—24.

Det er få av dem som har tro på syndenes forlatelse som har tro for å bli Jesu sanne disipler og etterfølgere. Over denne port står det: «Oppgi alt». Ved denne porten har det alltid vært kamp og strid, og her har det aldri manglet på advarsler fra prester og predikanter. Hele Skriften vidner om seier for de gudfryktige både i den gamle og nye pakt. I den gamle pakt gjaldt det seier over ytre fiender, men i den nye pakt gjelder det fiendene i vårt kjød. «Umulig!», ropes det ved porten. Der møter alleslags vantrosånder opp. Enda Jesus sier: «Følg meg», så drister man seg til å si at det er umulig. Paulus vandret i Jesu fotspor, og formaner andre til å gjøre det. Peter skriver at vi er kalt til å vandre i Jesu fotspor, «han som ikke gjorde synd, og i hvis munn det ikke ble funnet svik, han som ikke skjelte igjen når han ble utskjelt, ikke truet når han led, men overlot det til ham som dømmer rettferdig.» 1. Pet. 2, 21—23.

Jesu fotspor er fårestien, og det er bare fårene som hører hyrdens stemme. Han leder sine får frem til en velsignet hvile, fred og glede.

«Jesus sa da atter til dem: Sannelig, sannelig sier jeg eder: Jeg er døren til fårene.» Joh. 10, 7. Han er døren inn til det sanne broderskap og til oppfyllelsen av alle løftene. Det er noen som ser velsignelsen og herligheten ved broderskapet, og som gjerne vil nyte denne herlighet uten å gå gjennom den trange port. De klyver over annet sted, og er tyver og røvere, sier Jesus. De stjeler en ytre herlighet de ikke rettmessig tilkommer etter løftene, men det sanne livet får de ikke del i, og heller ikke i det sanne broderskap, hvor det er ett hjerte og ett sinn, Kristi sinn.

Ingen kan være Jesu disippel uten å hate sitt eget liv. Luk. 14, 26. Hater vi vårt eget liv, da kan vi ikke bli onde, da søker vi ikke egen ære eller har store tanker om oss selv. I dette hat er det lett å fornedre seg selv og søke de andres beste. Vi kan da følge hyrdens røst, han som ikke gjorde noe av seg selv, men bare det han hørte av sin himmelske Far. — Tenk for muligheter vi har som Jesu disipler til å lære av Mesteren. Jesus frembar sitt legeme som et Gud velbehagelig offer. Skal vi følge ham, så må vi også være ofret. Bare da kan Jesu liv komme frem i oss. Når vi kommer til det å lide urett med glede, så kan vi ikke gjøre det til Guds velbehag uten å være ofret. Blir man fornærmet, er man ikke ofret. Vi er døpt til Jesu død. Rom. 6, 3. Det må være sant at vi hater vårt eget liv og er kommet gjennom porten.

Ulvene kler seg i fåreklær, men de skal kjennes på sine frukter, sier Jesus. Noen av kjennetegnene er at de søker storhet, ære og vinning, og de er fiender av Kristi kors, samtidig som de taler vakkert om nåden og blodet. De taler hånlig om å fornekte seg selv, ta korset opp og følge Kristus. — Det er godt det er en trang port som utskiller alle dem som ikke vil gå veien. De som er på veien ønsker ikke at porten og veien blir bredere.

«Ikle eder da, som Guds utvalgte, hellige og elskede, inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet, langmodighet, så I tåler hverandre og tilgir hverandre om noen har klagemål imot noen, som Kristus har tilgitt eder, således og I!» Kol. 3, 12—13. Vi forstår hvor nødvendig dette er for broderskapet. Dersom det er noe du ikke kan tilgi, da er det som å få en mørk flekk på lungen, det er som kreft. Alt må være i lyset.

Vi er av de utvalgte som skal bygge broderskapet. Sammen med de andre er vi kalt til å være et legeme. Om du syns du ikke får den plass du mener du burde ha i broderskapet, da bygger du ikke, kanskje du mener du er langt klokere til å være leder enn den bror som er i denne tjeneste. Broderen ser kanskje noe tuslete ut, men han bærer menigheten i sitt hjerte og er ydmyk og saktmodig. Med onde, kritiske tanker er man ikke skikket til tjenestegjerningen. Vi må be om visdom til å bygge broderskapet. Enkelte begavede kan bli sterkere og sterkere i seg selv. Så lenge vi bygger broderskapet, har vi ikke behov av organisering og innskriving. Opphører broderskapet, må man ha flertallsvalg og organisering. Da er det ikke lenger en levende Guds menighet, men et bedrag. Jesus fornedret seg selv til jordens lavere deler, og det er han som setter i menigheten apostler, profeter, hyrder og lærere i den samme fornedringens ånd. I menigheten formes og dannes vi etter Kristi billede som nye skapninger, som er født og næres ved Guds ord. Vi lærer av Mesteren å underordne oss under hverandre og være alles tjener og trell. Tjener vi i selvhevdelsens ånd, så verker vi ut av Kristi legeme. I en slik ånd hører vi ikke hjemme der. I menigheten formes og dannes vi av Kristi Ånd til å bli rene, fine edelstener som passer fullkomment til hverandre i den nye stad Jerusalem. Kjennetegnet på at vi er Jesu disipler, er at vi har innbyrdes kjærlighet. Joh. 13, 35.

Guds kraftige virkninger kommer frem ved at kjødet befinner seg under trykk ved de trengsler og prøver Gud sender. Store fjell sprenges istykker ved at dynamitt kommer under trykk, men tender man på dynamitten når den ligger oppe på fjellet, blir det bare et bluss som ikke utretter noe.

Alt hva Jesus sa og gjorde, var riktig og godt. Joh. 5, 30: «Jeg kan ikke gjøre noe av meg selv, som jeg hører, så dømmer jeg, og min dom er rettferdig, for jeg søker ikke min vilje, men hans vilje som har sendt meg.» Vi kan ikke ta riktige avgjørelser, dersom vi ikke er på den smale vei, men er vi der, så blir avgjørelsen god for hustru, barn og alle vi har med å gjøre. Jesus mistet ikke noe av det Faderen hadde gitt ham. Joh. 6, 39. Vi er gitt ham, og broderskapet er evig og herlig. Vi reiser hjem med noe evig i hjertet.

Vi kan ha en ring som vi mener er av gull, men ved nærmere undersøkelse viser det seg at den ikke er ekte. Det er i prøvene vi får se om det er gull eller ikke. En kan mene seg å være noe og er intet. Vi er kalt til å være ekte og sanne tvers igjennom og være et skinnende lys. — Har man mistet lyset, da har man mistet evnen til å bedømme seg selv. En forsvarer da det som skulle hates og dødes.

Jesus begynte med å gjøre og å lære. Det er underlig at Jesus som hadde så stort og herlig innhold, holdt seg stille i ca. 30 år. Mange drar ut som predikanter etter en kort tid på en bibelskole. Jesus holdt Faderens ord, og gav de samme ord til sine disipler. Joh. 17, 8.

I Ap. gj. 2, 47 står det at Herren la hver dag dem som lot seg frelse, til menigheten. Tenk å bygge opp et broderskap som Gud kan legge de utvalgte til! De holdt trolig fast ved samfunnet. Det var ingen konkurranse og maktkamp der. De var døpt til Jesu død og levde et nytt liv. I utlandet har vi hørt såkalte storpredikanter har talt om enhet, men de har aldri sett eller opplevd enhet på sine hjemsteder. Vi har kunnet si der vi har reist: «Kom og se den enhet vi taler om.» Mange er kommet og har vært i måneder og år og er ikke blitt skuffet.

Paulus formaner korintierne til å føre den samme tale, at det ikke måtte være splid iblant dem, at de måtte være fast forenet i samme sinn og i samme mening. 1. Kor. 1, 10. I det samme sinn vil Ånden komme oss til hjelp så det blir samme mening og tale. Det blir ikke ut fra menneskelig dirigering. Mange bevegelser har grunnet det hele på en lære og ikke på et guddommelig liv. Beviset på at man har den rette lære, er at man ved den blir befridd fra allslags synd. Det er bare en ny skapning som er noe. Enkelte mener å ha fått åpenbaring om hvilket årstall Jesus kommer igjen, om dyrene i Åpenbaringen og Daniel. De blir sterke i seg selv i disse ting. Hovedsaken er å få tilintetgjort dyret med mange hoder og horn i seg selv, slik at Kristus blir det ene hodet hvorfra vi ledes. De gudfryktige kan i full hvile si: «Den som lever, får se.»

Ved at vi fornedrer oss selv, blir det fred og hvile i broderskapet og i dette skal vi forsvinne så ikke vår menneskelige natur kommer frem.

I all vår tjeneste må vi ha det klart for oss at Jesus har kjøpt menigheten med sitt dyre blod. Da bevares vi i den rette frykt. Gudsfrykt er blitt et gammeldags ord i den religiøse verden, og isteden tales det om nåden og blodet som man dekker seg under. Men ved den sanne nåde får vi del i gudsfrykten, og får vi ikke del i den, er nåden forgjeves.

Gud har talt både en og to ganger om at styrken hører ham til. Sal. 62, 12. Alt annet som kalles for styrke, er dømt til undergang. Det ser vi både i den gamle og nye pakt. De hellige har bare vært sterke ved at de ikke har satt lit til seg selv, men til Gud. Guds kraft åpenbares i vår skrøpelighet. Gud hater mannens styrke, og så lenge vi finner ny kraft i vår egen arm, blir vi stadig tilskamme i vår egen styrke.

«Han som sitter på tronen, og Lammet tilhører velsignelsen og æren og prisen og styrken i all evighet.» Åp. 5, 13.

Vi var samlet under hovedstevnet ca. 3 500 venner i det fineste sommervær Om kveldene var det veldige vekkelsesmøter hvor en mengde ungdom fornyet sin pakt med Gud om offer, og mange ufrelste ble omvendt. På slutten av et ungdomsmøte ble alle de helhjertede bedt om å komme frem og synge en sang. Det ble nokså tomt i salen, da flere hundre unge gikk frem. Det var i sannhet et vakkert syn.

Utenom venner fra Norge var det fra Tyskland 344, Danmark 167, Nederland 128, Sveits 70, Sverige 58, Østerrike 39, Finland 38, Frankrike 28, Canada 17, Australia 10, England 6, Jugoslavien 5, Sør-Afrika 5, Polen 4, Belgia 4, India 3, Kamerun 2, Færøyene 1.

Vi ser at Brunstad er blitt et stort misjonssenter hvor Guds kraftige virkninger går ut over store deler av jorden. Vårt lokale som rommer ca. 2000, er jo alt for lite, og ved Guds nåde regner vi med å bygge et større.

Det er ikke en samling av predikanter som taler på våre stevner, men trofaste brødre i samme Ånd.