Minneskrift: Aslaksen Elias, Men de rettferdiges

«Men de rettferdiges sti

er lik et strålende lys, som blir klarere og klarere til det er høylys dag!» Ordspr. 4, 18.

Benevnelsen «et strålende lys» passet på vår høyt elskede bror, Elias Aslaksen.

Det himmelske lys ble tent i hans hjerte ved levende tro, da han som ung kadett traff min far, Johan O. Smith, ombord i en av marinens båter høsten 1908. Br. Aslaksen var da ca. 20 år og nyfrelst, men han var ikke kommet igjennom til et seirende kristenliv og gråt over sine nederlag. Han søkte råd hos prester og predikanter, og de forsøkte å trøste ham med at det kunne ikke være annerledes. Men som den sannhetssøkende unge mann han var, lot han seg ikke tilfredsstille med falsk trøst.

Da han traff min far, som hadde hatt det på samme vis, men var kommet igjennom til et seirende og meget lykkelig liv i Kristus, fødtes den samme tro i hans hjerte. Han ble tvers igjennom lykkelig og jublende glad og satset hele sitt liv for å behage Jesus Kristus. Han hadde en urokkelig tro på Guds styrelse i smått og stort og hadde derfor også en uomskiftelig hvile og glede i Gud i alt det som møtte ham gjennom et langt liv, og han var en vel prøvet mann.

Det himmelske lys som innbefatter alle Kristi dyder, strålte klarere og klarere frem fra hans liv, og han ble et strålende forbillede for oss i alle retninger. En fremtredende dyd hos br. Aslaksen var flid, og han var et forbillede i å utnytte tiden, både i det jordiske og i det åndelige. Da han gikk ut av marinen som ung løytnant, for å kunne arbeide mere fritt i det åndelige, tok han forskjellig slags arbeide for ikke å ligge noen til byrde. Med iver dyrket han også grønnsaker, og gjennom årene har han vel plukket tonnevis av forskjellige bær. Han var også en tid språklærer. Men det åndelige var det første og største, og her var han utrettelig i sitt arbeide. I samtaler på stevner og ellers kunne han holde på til langt utover natten.

Br. Aslaksen var en meget flittig skribent, og her forsto han å benytte tiden både hjemme og borte og på sine mange reiser på tog, båt og buss. Han har vel skrevet tusener av brev og kort og forklarte for andre den store nytte ved å skrive. Til «Skjulte Skatter» skrev han så meget at vi har stykker i mange år fremover. Han har jo også skrevet mange bøker, brosjyrer og traktater.

Br. Aslaksen var en meget ydmyk og omgjengelig bror som det var lett å få kontakt med både av barn, unge og eldre. Visdommen er lett bevegelig, og det var han.

Han talte og skrev meget om hvilen i Gud. Hvile og glede er den første frukt av troen, sa han. Han arbeidet for å føre den enkelte vekk fra tomt snakk, uro og bekymring.

Han var radikal i sin forkynnelse mot allslags synd og var veldig slagferdig når han blottstilte og satte allslags storaktighet og forfengelighet opp mot Guds lys og visdom. Han kunne fremstille de forskjellige sannheter så levende og treffende at det kunne bli latter i salen, men br. Aslaksen bemerket at det var dødsens alvor. Om han talte både en, to eller tre timer, så var det ikke trettende, men interessant å høre på. Han holdt ikke noen nedskrevne prekener, men det han talte, var rett ut fra det liv han levde. Han holdt en tid serier av møter i Oslo hvor en mengde mennesker fikk høre ham, også mange predikanter. Til et av disse møter hadde br. Edwin Bekkevold avertert et høyst merkverdig emne, og da br. Aslaksen kom like før møtet skulle begynne, var det tettpakket av folk i trappene og helt ned på fortauet. Han fikk banet seg vei ved å si at det var han som skulle tale. Han ante ikke hva emnet var. Det hvisket br. Bekkevold i øret hans, da han var på vei frem for å tale. Han talte interessant og levende, og de som hørte, kunne få den forståelse at han hadde studert emnet i uker og måneder. Han hadde nemlig livets ord i alle retninger i seg. —

Om br. Aslaksen er gått hjem til Gud, så fortsetter han å tale ved lydbånd og kassetter og ved sine mange skrifter til stor velsignelse og lærdom rundt om på jorden.

Høylovet være Gud for denne vår høyt elskede bror som har etterlatt oss så store åndelige rikdommer i velsignelse. En stor trøst er det at Menigheten er Guds verk som skal bli ferdigdannet i herlighet. Ef. 5, 27.