Fred i ett legeme

Fred i ett legeme

Guds utvalgte er tatt fra vidt forskjellige nasjoner og familier. Deres oppdragelse, måte å være på, vaner og tenkesett, er vidt forskjellig, trass i at de kan ha en god samvittighet. Derfor er det også svært å tåle hverandre. Men det som er likt for alle disse utvalgte, er at de er frelst av nåde og ikke av gjerninger, forat ikke noen skal rose seg. Men etterat vi alle er oppreist med Kristus og satt i himmelen, kan han begynne et verk med oss. Vi skapes i Kristus Jesus til gode gjerninger. Ef. 2, 6—10.

Dette tar tid, og det kan bare skje ved at vi alle er korsfestet med Kristus, og at vi ikke lenger lever selv. Men forståelsen av ikke lenger å leve selv, men etter Åndens virkninger, er vidt forskjellig, og derfor blir det mye å tåle av hverandre. Men Gud har gjort det slik at vi er døpt med én ånd til å være ett legeme, og han har satt legemet således sammen at han gav det ringeste lem størst ære, «forat det ikke skal være splid i legemet, men lemmene ha samme omsorg for hverandre.» 1. Kor. 12, 13—25.

Skal jeg da kunne tåle alle disse som er annerledes enn meg, og ha fred, må jeg forstå å arbeide på min egen frelse med frykt og beven. Fil. 2, 12. Dette sier Paulus i forbindelse med å ha Kristi sinn, han som tok en tjeners skikkelse på seg og fornedret seg selv. Og vi leser: «Ikle eder da, som Guds utvalgte, hellige og elskede, inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet . . . så I tåler hverandre og tilgir hverandre om noen har klagemål imot noen, som Kristus har tilgitt eder, således og I!»

Ja, da råder freden i våre hjerter, den som vi er kalt til i ett legeme, og vi er takknemlige for alle de utvalgte, og vi er også takknemlige for hvordan Kristus har plassert dem på legemet. Når en da ikke har denne fred i sitt hjerte, så er det fordi en lever selv. Det er noe en vil. En vil rette på de andre, og man anklager også. En forstår ikke å arbeide på sin egen frelse så en er istand til å tåle og tilgi, slik som Paulus forklarer det.

Sammen med alle disse hellige skal vi bli istand til å fatte hva bredde og lengde og dybde og høyde det er, «og kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap, forat I kan fylles til all Guds fylde.» Ef. 3, 16—19. Sammen med alle disse forskjellige mennesker i ett legeme får vi denne herlige anledning til å arbeide på vår frelse. Det kan vi ikke uten å være grunnfestet i kjærligheten. «Hvem vil anklage Guds utvalgte?» Jo, det gjør de som ikke forstår å arbeide på sin egen frelse. Kristi fred råder ikke i deres hjerter. De blir ikke til oppbyggelse i menigheten. Det hjelper ikke med talegaver, og at en kan forklare læren. Har en ikke fred i hjertet, kan en ikke oppbygge samfunnet slik at vi blir ett. Guds rike består i rettferdighet og fred og glede i den Hellige Ånd, for den som heri tjener Kristus, han er velbehagelig for Gud og tekkelig for mennesker. «La oss derfor strebe etter det som tjener til fred og til innbyrdes oppbyggelse.» Rom. 4, 17—19.