Stevnereferat: Påske 1976

Påskestevnet 1976

Dette ble også et mektig og innholdsrikt stevne med Guds rike nåde og velsignelse over det hele. I de ca. 60 år som det har vært stevner iblant oss, var dette visstnok den første gang vår høyt elskede bror, Elias Aslaksen ikke var tilstede. Han var skrøpelig til legemet og måtte holde sengen, men åndsfrisk var han. Han fylte 88 år 2. påskedag, 19. april. 31. mars besøkte jeg ham, og mens han lå i sengen og var svært skrøpelig, sendte han en hilsen på kassettbånd til vennene på påskestevnet, og den lød slik:

«En inderlig varm hilsen til eder alle, mine elskede venner! Jeg vil med alt hva i meg er, formane enhver især til troskap til det aller ytterste, til å tjene Gud med glødende iver, ikke ha noe annet for øye enn det. Det lønner seg godt a være ivrig i tjenesten, glødende alltid, bare ha det ene for øye, er den store hovedsaken, og alt annet er bare bagateller.

Gud kraftig velsigne og styrke eder alle, og inderlig takk for alt godt gjennom alle år! Hjertelig, inderlig varm takk for alt!»

På dette vis fikk vi også denne gang høre hans stemme til å begynne med, og denne varme og gode hilsen frembragte mange tårer. Med glødende iver og troskap til det ytterste har han tjent Gud fra ungdommen.

Ole Skotland som gjennom årene har kjørt br. Aslaksen til stevner, var også innom ham denne gang og fikk med en fersk og god hilsen til stevnet.

Broder Sigurd Bratlie åpnet stevnet ut fra Hebr. 5 om at vi ikke trengte predikanter iblant oss, men brødre som hadde øre og hjerte til å skille mellom godt og ondt, mellom det åndelige og det menneskelige. Menigheten skal ikke stå frem som et religiøst parti med skinn av gudsfrykt. Vi må ikke ha en lære vi ikke lever. Hebreerne skulle etter tiden være lærere, men de var småbarn i Kristus. Korintierne var også kjødelige og småbarn i Kristus enda de hadde den riktige lære fra Paulus og hadde alle Åndens nådegaver. De hadde også kunnskaps og visdoms tale ved Ånden uten at de personlig hadde visdom. Det var ikke en vis mann iblant dem. 1. Kor. 6, 5.

Det må være frykt over alle som kommer frem for å tale Guds ord. Det en taler, det taler en for Guds åsyn, og han følger med. Vi skal prøves etter våre ord.

1. Pet. 2. Har vi ikke den forståelse at vi skal vokse, så er vi avveket. Menigheten er levende stener i et åndelig hus. Vi bygges sammen til et hellig presteskap til å frembære åndelige offer. Hva er åndelige offer? Vi leser i Rom. 12 at vi skal fremstille våre legemer som Gud velbehagelige offer. Det kom intet frem fra Jesu legeme i gjerning eller ord uten det var Gud velbehagelig. Kommer de fleste i lidelser og motganger, så kommer det vanligvis frem fra deres legemer alt mulig som ikke er velbehagelig for Gud, f. eks. bitterhet, ondskap, motløshet osv. Dette er ikke noe å frembære for Gud. Legemet må være ofret. Her er jeg o Gud for å gjøre din vilje, sa Jesus. Her er vi ikke for å ta oss ut, få ære, holde vakre taler og prestere noe og bevise at en er en stor Guds mann. Her må vi få åndelig sans, så vi kan skille klart mellom det som er Gud velbehagelig og det som er kjødelig og menneskelig. Alt som kommer frem fra våre legemer, skal være åndelige offer som å tekkes Gud, det er alle Kristi dyder som er en velbehagelig duft. Det store er ikke å være leder men å dufte av ydmykhet, fredsommelighet og av det å være alles tjener.

Ingen må tenke høyere om seg selv enn det en er. Br. Aslaksen har vært en veldig krigsmann mot alt det som har vært stort i menneskenes øyne, og denne krigen må fortsette, slik at alle dem som søker å være noe på menneskelig vis, blir avsløret. Vi skal vokte oss for at det ikke skyter opp noen bitter rot, og være med å vokte andre så de ikke blir besmittet.

Å forstå å leve Guds ord, det er kjærlighet og visdom. Kjærligheten er uten avind. Om vi taler aldri så fagert, men bærer avind, så er vi intet. Enda korintierne hadde både kunnskaps og visdoms tale som nådegaver, så lot de seg dåre av de falske lærere og apostler.

Vi er utvalgt til å være et kongelig presteskap til å forkynne Kristi dyder. Det er bare det som har betydning.

I 1. Pet. 4, 17 leser vi at tiden er kommet da dommen skal begynne med Guds hus. Det er intet Gud er så nidkjær for som renselsen av sitt hus. Det skal være rent og fylles med hans herlighet. Våre tanker, ord og gjerninger skal være preget av Kristi liv og herlighet.

Noe av alt det som må renses bort fra Herrens hus er tomt snakk. En kan sitte hjemme og borte og snakke og snakke så selvsikkert om ting, som viser seg, at de slettes ikke har noe greie på. Sverd over snakkerne står det. I denne forbindelse bør en lese 1. Tim. 1, 6 — 6, 20 og 2. Tim. 2, 16—17. Vi skal være opptatt av det som er til nødvendig oppbyggelse.

Får ikke Guds godhet gjøre sin gjerning med oss, så vil Guds strenghet gjøre sin gjerning. Ydmykhet er det element vi skal bevege oss i som fisken i vann. Det trenges gode forbilleder på alle områder og ikke tuktemestere. Ingen skal kjenne noe menneskelig trykk ved vår tjeneste.

Trangen til å lære livets Ånds lover å kjenne for å leve dem, må aldri opphøre. Livet fylles da stadig mere med glede og fred. Guds visdom er å anvende Guds ord i det praktiske liv. Kjærligheten lar seg ikke forstyrre av de andres feil.

En kan føle at en blir satt tilside og lever i dette og tenker på det slik at en får en falsk medlidenhet med seg selv. Skuer man inn i Guds omsorg, blir man full av takknemlighet og blir forvandlet til den samme omsorg så man alltid kan hjelpe de andre. — Herlighetens Ånd hviler da over en midt idet en lider urett. Det er bedre å lide når en har gjort det gode, enn når en har gjort det onde.

I 2. Krøn. 3 leser vi at også loftsrommene ble kledd med gull. Gud ser i lønndom, så vi må ta det svært nøye også der hvor ikke menneskene ser oss. — Vi må starte skikkelig med sanndru hjerte i troens fulle visshet og renset på hjertet fra en ond samvittighet. Da har vi adgang inn i Guds helligdom. Hebr. 10, 19—22. På veien inn der, er Jesus vår forløper.

Vi kan gjøre oss venner med den urettferdige mammon. Luk. 16, 9. Den som er tro i smått, det er det jordiske, er også tro i stort, det er det åndelige. «Og dersom I ikke har vært tro i det som hører andre til, hvem vil da gi eder noe til eget eie?» Det jordiske hører andre til. En får intet med seg av det inn i evigheten. Eget eie er guddommelig natur. Det er mye utroskap i det som Gud har betrodd en av det jordiske. En mengde kostbar og forfengelig fotografering kan kuttes ut og meget annet. I kan ikke tjene Gud og mammon, sa Jesus. «Fariseerne, som var pengekjære, hørte på alt dette, og de spottet ham.» V. 14. Når det er tale om gavmildhet og offersinn, så spotter de pengekjære dette også i dag. Vi skal ikke elske med ord eller tunge men i gjerning og sannhet.

Har jeg lånt bort noe, så skal jeg ikke bli urolig om tiden går, og jeg ikke får det igjen. Jeg skal være i hvilen og kan ved leilighet minne vedk. om det, ikke for min del men for vedk. del. Men å låne penger er en stor uskikk, da det som regel er til unødvendige ting. På Jesu tid var det stor fattigdom, og det kunne være nødvendig å låne penger en tid for å holde liv i seg og sine med nødvendig mat.

Å elske andre er mere interessant enn å bli elsket. «Vet I dette, da er I salige, så sant I gjør det.» Joh. 13, 17. Denne salighet må vi få del i.

«For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt . . . .» sa Paulus i Rom. 7, 18. Han sa ikke at i mitt hjerte bor intet godt. Paulus hadde en godhets fylde i sitt hjerte og sinn. Der var Kristi Ånd og i den beseiret han alt det i kjødet som ble åpenbart for ham. Hele Guds fylde tok bolig i Jesus, derfor så ikke Jesu legeme forråtnelse. Dette legeme hadde aldri gjort synd. Han har innvidd oss en vei hvor vi kan følge ham etter, og han skammer seg ikke for å kalle oss brødre.

Jesus bragte kjødet i døden og djevelens makt ble gjort til intet. Hebr. 2, 14. Nå kan djevelens makt også bli gjort til intet i våre liv ved at vi tror oss korsfestet og død for kjødet med dets lyster og begjæringer. «Alltid bærende Jesu død med oss i legemet, forat også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme.» 2. Kor. 4, 10.

Prest betyr slakter. De slaktet ofrene i den gamle pakt. Nå er det vår vilje etter kjødet som skal ofres og slaktes. «Hvem er han som kommer fra Edom, i røde klær fra Bosra, så prektig i sin kledning, kneisende i sin store kraft? Det er jeg, jeg som taler rettferdighet, som er mektig til å frelse.» Es. 63, 1—6.

Jesus var den første som klarte å komme seirende opp fra Edom, kjødet. Men det måtte en slakting til i Bosra. Lammet som ble slaktet, var verdig til å åpne boken. Åp. 5, 12. Skal vi følge Lammet må vi la oss slakte. Intet av oss selv skal spares.

I Jesu misjonsbefaling i Matt. 28 står det ikke at vi skal lære dem hva Jesus har befalt, men lære dem å holde alt det han hadde befalt. Det er det omtrent ingen som gjør, da de selv ikke har en levende tro på at det skal og kan holdes. Matt. 7, 24.

Det er mange benevnelser i Bibelen på Menigheten. Av Gideons 32 000 mann ble det utskilt 300 og disse ble betegnet som et byggbrød som rullet mot den tallrike midianittiske hær og tilintetgjorde den. Dom. 7. Det nyttet ikke å være noe for seg selv utenom de tre hundre. Over alt hvor det står om Menigheten, står det om en fast og utskilt enhet. Vi må derfor se til at vi er med i denne faste enhet og ikke noe for oss selv litt utenfor, for da blir vi også stående utenfor når Jesus kommer igjen. — Daniel så Menigheten som en liten sten som slo til gudebilledet og knuste det. I denne nidkjærhetens Ånd skal vi være mot alt det som menneskene tilber utenom Gud. Menigheten er Kristi legeme hvor alle lemmene har livssamfunn med hverandre gjennom hodet som er Kristus.

Menigheten, Jesu brud, er hveten i laden etterat Jesus har renset sin låve med kasteskovlen. Agnene brennes opp.

I Luk. 22, 31 leser vi at Satan krevde å få dem i sin vold for å sikte dem som hvete, og Jesus bad for Peter at hans tro ikke måtte svikte. Vi kan bli ristet i soldet lenge om vi ikke ydmyker oss av hjertet. Men ved ydmykhet kommer vi fort igjennom og blir forenet med de andre som er kommet igjennom. Men vi ser det er ikke så lett å komme igjennom, det ser vi med Peter. Men når han kom igjennom skulle han styrke sine brødre.

Menigheten er Guds hus på klippegrunn, og stenene er fast sammenføyet i samme Ånd, sinn og mening. Menigheten er byen på fjellet som lyser og stråler av Guds herlighet. Menigheten er eiendomsfolket nidkjære til Guds gjerninger. Menigheten er de kloke jomfruer som lyser i nattmørket. Menigheten er samlingen med Kristus ved hans komme. De har i sitt liv ikke samlet seg om noe annet. Menigheten er de 144 000 på Sions berg og er den nye stad Jerusalem som er smykket som en brud for sin brudgom.

Vi er i verden men ikke av verden. Nattmørket omgir oss, men det skal ikke trenge inn i oss. Vi skal være lysets og dagens barn som er rede når basunen lyder.

Vi var samlet ca. to tusen venner til stevnet, og den langt overveiende del var ungdom under 35 år. Av utenlandske venner kom det fra Tyskland 153, Nederland 132, Danmark 111, Sveits 56, Finland 32, Sverige 29, Frankrike 11, U.S.A. 7. England 6, Canada 3, Australia 2, India 1, Italia 1.

På vekkelsesmøtene om kveldene var det en mektig Ånd tilstede, og mange var det som gav sitt hjerte til Gud.