Alt går etter lover

I Guds rike er alt lovmessig, i Satans rike råder lovløshet. Hele ondskapens åndehær i himmelrommet har som mål å gjøre menneskene lovløse, hvor velsignet det da er, å være interessert i Guds lover, elske dem og holde dem.

I livet går alt etter lover, både i det åndelige og i det naturlige. Intet skjer på slump, endog våre hodehår er talte. En ufravikelig Åndens og naturens lov er at hva du sår det skal du høste. Derfor er det så viktig med hva en tenker, sier og gjør, for alt har følger.

Seden som er Guds lover og bud, må en gi stor plass i hjertet, og nøye passe den for ugress. Salmisten sier i Sal. 119, 77: «For din lov er min lyst», og i 119, 11: «I mitt hjerte har jeg gjemt ditt ord forat jeg ikke skal synde imot deg.» Har en det slik, da er det grobunn og vekst for Guds lov og det gode.

Guds lov er alle livets Ånds lover og bud. Gud kan i sin store nåde velsigne slik at menneskene får lyst til hans lov. Saul og Salomo er eksempler på Guds velsignelse, men også på hvorledes det gikk når ikke lysten til Guds lov ble bevart. De fulgte sin egen frie viljes onde råd.

J. O. Smith skriver i et av sine brev om hvorledes en alltid kan bevare utvelgelsen og velsignelsen: «Den ytre nåde er vekkelsens nåde og Guds, ikke personens, men den indre nåde fåes ved ydmykhet og lydighet og er ens egen.»

Gud gjør ikke forskjell på folk. Det er etter hvor langt lysten til loven er blitt ens liv, at velsignelsen beholdes. Paulus var grepet av lyst til Guds lov etter sitt innvortes menneske. Rom. 7, 22. Fruktene blir da ydmykhet og lydighet. Det er bare utvist troskap i utvelgelsen som fører fram. Jesus kunne ikke bestemme hvem som skulle sitte ved hans høyre eller venstre side, det gis til den som har drukket dypest av hans lidelses kalk. Mark. 10, 40.

Paulus var lovbundet for Kristus. 1. Kor. 9, 21. I sitt hjerte hadde Paulus dyp, god jord som bar fullmoden frukt. Luk. 8, 15. Det er imot naturens lover at noe på stengrunn og noe som blir kvalt av torner, kan bære fullmoden frukt. Lysten til å bære frukt kan være der, men betingelsen er ikke tilstede. Lysten til Guds lov etter «sitt innvortes menneske» manglet.

Lovene i den gamle pakt hadde ikke gyldighet før blod var utgytt. Hebr. 9, 18—19. Livets Ånds lover har heller ikke bindekraft til Kristus, før synden er stått imot inntil blodet. Hebr. 12, 4.

Å kjenne Guds lover og bud og å holde dem, gjør en lykkelig. Ved Guds nåde kan en få det som Salmisten i Sal. 119, 97: «Hvor jeg har din lov kjær! Hele dagen grunder jeg på den», og 119, 44: «Jeg vil holde din lov stadig, evindelig og alltid».