Grunnvollen

Grunnvollen

«Helliget vorde ditt navn; komme ditt rike; skje din vilje.» Således skulle disiplene be. Vi bør merke oss at før det heter «gi oss» og «fri oss», så heter det: «ditt navn», «ditt rike» og «din vilje». Foran tanken på oss kommer tanken på ham. Og vi bør da spørre oss selv, ber vi således? Eller er våre bønner egoistiske? Da ber vi ille, sier Jakob, da ber vi forgjeves og blir ikke bønnhørt. Vår bønn må ha en uselvisk grunn.

Ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus. Paulus hadde lagt grunnvoll som en vis byggmester. «Enhver se til hvorledes han bygger videre!» Vi må bygge på grunnvollen. Og våre bønner må befinne seg på grunnvollen.

I apostlenes brever ser vi også hvordan de legger grunnvoll som en vis byggmester. Likesom utgangspunktet i det såkalte «Fader vår» var tanken på Guds ære, hans rike og hans vilje, så begynner også apostlene med å henvise til hans navn, hans nåde, makt og ære, hans utvelgelse, hans vilje. F. eks. Efeserbrevet, hvor Paulus til å begynne med lovpriser Gud for hans nåde og velsignelse og utvelgelse. Og så sier han: «forat vi skulle være hans herlighet til pris.» Dette må være vår bønn, at vi kan være hans herlighet til pris. Hvis ikke er vår bønn en dårlig bønn, en bønn som ikke blir hørt, en selvisk bønn. En kan sørge over at man ikke er bedre enn man er og så be Gud om nåde til å bli forvandlet. Men kan hende er denne sorg en selviskhetens og selvopptatthetens sorg. Da kan vi like gjerne si: I sørger og får ikke, fordi I sørger ille. Da er vi utenfor grunnvollen. Vår sorg over oss selv må samtidig være en lengsel etter å være hans herlighet til pris. Gud ser til en slik sorg. Gud hører en slik bønn.

I de 7 sendebrev gjentas det: «Dette sier han som . . .» For en betryggende grunnvoll! «Han har sagt det, og jeg tviler ei», heter det i en sang. F. eks.: «Dette sier han som er amen, det troverdige og sanndrue vidne, opphavet til Guds skapning.» Hvilken grunn å stå på! Opphavet til Guds skapning. Han er også opphavet til all omskapning. Dersom vi ber om noe i hans navn, så vil han gjøre det, har han sagt.

I 1. Kor. 15, 23—28 leser vi om Kristus som førstegrøden, så om de som hører Kristus til, og om enden, når han har tilintetgjort all makt og velde, om alt som blir ham underlagt. Og så til slutt underlegger Kristus seg ham som la alt under ham, forat Gud skal være alt i alle. Dette var altså det som Kristus hadde for øye hele tiden, dette var hensikten, det var siktemålet. Det var målet for all hans gjerning og alt hans ord. Forat Gud skal være alt i alle! Slik er han som er grunnvollen. Enhver se til hvorledes han bygger. La oss bygge på denne edle grunn. Må våre bønner, våre ord og våre gjerninger ha dette siktemål: Forat Gud skal være alt i alle!