Når Gud velsigner, kan ingen omstøte det

Når Gud velsigner, kan ingen omstøte det.

«Hvorledes skal jeg forbanne den Gud ikke forbanner? Hvorledes skal jeg tale ondt over den Herren ikke taler ondt over?»

Dette forsto Bileam, og han trodde på det. Han ville være en sann profet, og derfor talte han det Gud ville. Dette vet også praktisk talt alle de som kaller seg troende. Men hvorfor blir de da urolige når de blir baktalt? Grunnen må være ett av to. Enten har de ikke en levende tro på at det er slik, eller de har ingen visshet om at Gud taler godt om dem. Taler Gud godt om oss, kommer alle de som taler ondt om oss, på skam. De kan bare skade seg selv.

«Som spurven i fart, som svalen i flukt, slik er det med en uforskyldt forbannelse — den rammer ikke.» Ords. 26, 2.

«Han har velsignet, og jeg kan ikke omstøte det.» Bileam ville ikke innlate seg på det å omstøte Guds velsignelse. Mange har prøvd på det. De har talt ondt om slike som Gud ikke talte ondt om, og det har gått dem ille, skrekkelig ille har det gått dem.

Hvorfor velsignet Gud Israel? Jo, han så ingen urett i Jakob. Derfor var det kongejubel der, og styrke hadde de som en villokse. Det eneste som er farlig, det er å synde. Det visste også Bileam, men han elsket spåmannslønn. Jud. 11. 2. Pet. 2, 15. Nå fikk han ikke noen, fordi han velsignet Israel istedet for å forbanne. Han visste likevel råd. Han lærte Balak å forføre Israel til å synde. Det var den eneste måten de kunne få forbannelse over dem. 4. Mos. 31, 16. Det lykkes, og det døde 24 000 i sotten. 4. Mos. 25. Men ved sin pengekjærhet fór Bileam vill. Han la samtidig opp et ondt råd mot seg selv. Han ble drept sammen med Balak, da Gud tok hevn.

«Og hvem er det som kan gjøre eder ondt såfremt I legger vinn på det gode?» 1. Pet. 3, 13. Nei, det nytter ikke for noen, for Gud vender det til det gode. Men kan de få deg til å synde når de gjør deg ondt, da lykkes det dem å gjøre deg ondt. Men Herren er også en hevner over det. Det lærer vi av Bileams historie.

«Hevn eder ikke selv . . . Meg hører hevnen til, jeg vil gjengjelde, sier Herren.» «La deg ikke overvinne av det onde, men overvinn det onde med det gode!» Rom. 12, 17—21.

Følger vi denne formaning, blir vi slike som Abraham: «Og jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne, og i deg skal alle jordens slekter velsignes.» 1. Mos. 12, 3.

Kristus er Abrahams ætt. «Men hører I Kristus til, da er I jo Abrahams ætt, arvinger etter løfte.» Gal. 3, 16 og 29. Kjødet med dets lyster og begjæringer er korsfestet, og vi velsigner menneskene, og de kan ikke føre oss til å synde. K. 5, 24. Da hører vi Kristus til, og står i det samme forhold til Gud som Abraham.