Disippelvekkelse

Disippelvekkelse

«Og Guds ord hadde fremgang, og tallet på disiplene i Jerusalem øket sterkt, og en stor mengde av prestene ble lydige mot troen.» Ap. gj. 6, 7.

Vekkelser har kommet og gått gjennom tidene, men disippelvekkelse blir stående. Det er himmelvid forskjell på en Jesu disippel og på et vanlig religiøst menneske. De fleste kommer til Jesus for å be om tilgivelse for sine daglige synder, for sin ulydighet og utroskap, og de ber om helbredelse når de er syke. Men de fortsetter å leve seg selv til behag etter sine lyster.

En disippel kommer til Jesus for å bli hos ham og for å lære av ham for å bli ham lik. Det er bare disse han kan forme og danne etter sitt eget billede.

Jesu klare ord om betingelsen for å bli hans disippel står i Luk. 14, 26. 27 og 33: «Om noen kommer til meg og ikke hater sin far og mor og hustru og barn og brødre og søstre, ja endog sitt eget liv, han kan ikke være min disippel. Og den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, han kan ikke være min disippel. Således kan da ingen av eder være min disippel uten at han oppgir alt det han eier.»

Å være en sann Jesu disippel er det største et menneske kan bli her på jorden. De får selv del i den høyeste lærdom og kan lære andre det største de kan lære. De som holder Jesu ord, og lærer andre å holde dem, skal kalles store i himlenes rike. Matt. 5, 19.

I disippelflokken har Guds ord alltid fremgang. En stor mengde prester som antagelig hadde vært gudfryktige etter den gamle pakts lover og bud, ble grepet av dette å bli Jesu disipler og etterfølgere ved å være lydige mot troen. Jesus ble opphav til evig frelse for alle dem som lyder ham. Hebr. 5, 9.

«En disippel er ikke over sin mester, men enhver som er full-lært, blir som sin mester.» Luk. 6, 40. Vi kan intet av oss selv og må lære alt av vår himmelske Mester. Han elsker sine disipler fremfor alle her på jorden, og han har lovt å være med dem alle dager inntil verdens ende. Dette gjelder de som selv er blitt Jesu disipler og holder hans ord, og som gjør andre til disipler, idet de døper disse og lærer dem å holde alt hva Jesus har befalt.

Det vanlige i dag er at man studerer teologi eller går på en bibelskole og uten at de selv er blitt en Jesu disippel etter betingelsen i Luk. 14, så drar de ut og forkynner syndenes forlatelse, døper dem som omvender seg, også blir de innskrevet i et parti for å bli trofaste partimedlemmer som punktlig gir tiende og legger i kollekt. Det å selv holde alt hva Jesus har befalt og lære andre å holde alt hva Jesus har befalt, er langt vekk fra den vanlige religiøse forkynnelse. Det blir da bare en flokk religiøse mennesker som aldri kan bli ett likesom Faderen og Sønnen er ett. Predikanten strever med å holde dem sammen og er redd for å støte noen med Guds ord. Vi møtte en predikant som ikke orket mer. Han måtte holde fine taler som gikk over hodene på alle sammen, ellers ville de bli støtt og fornærmet og forsvinne. I en slik forsamling blir det regnet som et stort tap om en rik mann forsvinner, slik at de ikke lenger får hans tiende og kollekter. Blant Jesu disipler er det en stor fordel om alle slike som ikke av hjertet elsker korsets vei i Jesu fotspor, forsvinner så fort som mulig, slik at de ikke øver dårlig innflytelse på andre. Jesus er en snublesten og anstøtsklippe i den levende Guds menighet. Det er ikke snakk om tiende for en Jesu disippel, men han har gitt seg selv med alt hva han har, og alt er frivillig og med glede.

Det er bare blant disipler en kan bygge et opphøyet, evig og herlig broderskap i fullkommen enhet. Det er bare når Ordet blir liv og herlighet i oss at vi kan bli ett. Joh. 17, 22.

Jesus tenkte ikke på å samle mange folk, men disipler som hadde gitt alt for å følge ham. Han løp ikke etter den rike unge mann, da denne forlot ham. Da de sytti disipler gikk bort, spurte han om de tolv også ville gå bort, men Peter svarte «Herre! hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord.» Det er også svaret fra alle sanne Jesu disipler. De har valgt for livet å hellige seg for det evige livs ord.

Må disippel-vekkelsen utbre seg iblant oss samtidig som Guds ord får rik fremgang. Kjennetegnet på disiplene er at de har innbyrdes kjærlighet. Disippelskaren er grunnfestet på Sions berg, og det er der Jesus kommer for å hente sin brud. Det blir disippelskarens samling med ham, en herlig og evig lykkelig skare.